• Hvis alt er basert på gnistrende følelser, kan forholdet være i stor fare for ikke å tåle de forskjellige konfliktene som kan dukke opp, skriver Kristine Grav Hardeberg.

    FOTO: ILLUSTRASJONSOLAV URDAHL

Familien må på banen

I stedet for å være alene i jungelen på jakt etter den rette, kan det være bedre å få hjelp og veiledning av noen som kjenner deg godt og vil deg vel.

Les også:

KRISTINE GRAV HARDEBERG

FOTO: privat

Fenomenet arrangerte ekteskap interesserer meg. Jeg tror det i denne ordningen ligger mye visdom som vi har mistet på veien mot den absolutte individualismen.

La oss gjeninnføre dette i Norge. La foreldre og storfamilie komme på banen igjen, la det bli lov for andre å bry seg når det gjelder langvarige forhold.

Før Christine Koht og Frode Thuen tok opp temaet i A-magasinet nå på nyåret, hadde jeg aldri lest en norsk uttalelse som støttet dette, og prøvde jeg å ta det opp, møtte jeg reaksjoner som latter eller vantro.

Fastgrodde forestillinger

Vi må ikke tro at vi har den hele og fulle sannhet! Kanskje er det på tide at vi snur våre fastgrodde forestillinger og ser at vi har mye å lære av andre kulturer.

Et ordtak lyder omtrent slik: «Det er bedre med en kjele som sakte varmes opp og koker, enn en kokende kjele som sakte avkjøles.» Skilsmissetallene her i landet taler for seg selv. Det starter med stormende forelskelse, men slukkes ofte ut og ender i sorg og bitterhet. Thuen skriver om «forhold som aldri har hatt livets rett», fordi de gjerne var dødsdømt fra starten, noe andre kunne se, men ikke de to som var blindet av forelskelse. Mye vondt ville vært unngått hvis det var lov å gi råd, men dette området regnes som så privat at ingen andre har lov til å uttale seg.

Vi burde åpne for ekteskap hvor, for å sitere Koht, «flere enn to knallforelskede, unge og kåte verdensmestre har noe de skulle ha sagt».

Sterke følelser

Hvis alt er basert på gnistrende følelser, kan forholdet være i stor fare for ikke å tåle de forskjellige konfliktene som kan dukke opp, særlig der de to har forskjellig bakgrunn, livssyn og interesser.

Arrangerte ekteskap, slik det praktiseres for eksempel i India i dag, dreier seg om å knytte sammen to mennesker, basert på kriterier som religion, språk, sosial status, alder eller utdannelse, og det er ikke bare foreldrene som er sterkt involvert. Når lokalsamfunnet vet at man har begynt letingen, mobiliseres hele nettverket. Venner, kolleger, storfamilien, alle er på utkikk, og alle har det samme mål for øye: Finne en kompatibel partner for akkurat han eller henne. Man benytter gjerne et ekteskapsbyrå, hvor man sammenligner profiler. Blir begge parter enige, kan de to møtes, og det endelige valget er deres.

India har et av verdens laveste skilsmissetall, rundt én prosent. Mange mulige konfliktgrunner er jo ryddet av banen, og det aller meste ligger til rette for stabilitet og harmoni.

Dette er ikke egentlig fremmed for oss! Vi vet godt at like barn leker best, og forhold som dannes via jobben, studiestedet eller hobbyen, har de best odds for å overleve.

At en tredjeperson hjelper til, er heller ikke ukjent i Norge. «Kirsten Giftekniv» er en intens, men velmenende person som gjerne vil spleise single venner og kolleger.

Nettdating

Og hva med nettdating? Møtesteder på Internett blir mer og mer vanlig, og det virker som stadig flere ser fordelene med å møte sin livsledsager via tastatur og skjerm. En profil dannes, og man velger mulige partnere basert på kriterier som alder, interesser, utdannelse - vent litt, dette høres da ut som noe jeg skrev ovenfor? Ja, det er helt likt som arrangerte ekteskap i India!

Kanskje vi skal forandre språket fra arrangert til assistert ekteskap, for det er her essensen ligger! Slippe å være alene i jungelen på jakt etter den rette, men kunne få hjelp og veiledning av noen som kjenner deg godt og vil deg vel.

Individualisme

Og hvorfor er det da så utenkelig å la foreldre ha noe de skulle ha sagt? Foreldre, som kjenner barnet sitt godt og bare vil det beste? Hvorfor skal vi holde så krampaktig på denne individualismen som ofte ikke fungerer? Det er som et evigvarende tenåringsopprør hos oss vestlige nordboere. «Hold dere unna, jeg vil klare meg selv!»

Men, hva så med kjærligheten? I India regnes ikke forelskelse og fysisk tiltrekning som nødvendig i begynnelsen av et forhold, fordi man har tro på at dette kommer etter hvert. Når rammevilkårene er gode, og de to jobber mot felles mål, har kjærligheten ofte svært gode kår.

Les også:

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Lyset som aldri tar slutt

Nini Stoltenberg (1963-2014). Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det.

No har fortida fått nok

Salderingsdebattane i norske kommunestyre kan tyde på at gamlefolket, vi pensjonistane, har vore grådige til det usømmelege, kanskje til det farlege.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer