• - Jeg tror Mubarak forblir ved roret, med sitt folks støtte, skriver Unni Wikan.

    FOTO: KHALED DESOUKI

Rapport fra innsiden

Livsglade egyptere ønsker ikke sharia, niqabkledte kvinner eller forbud mot musikk. Vi kommer ikke til å få se et islamistisk styre i Egypt.

Les også:

Unni Wikan

FOTO: Privat

Det var ingen karismatisk president som talte til sitt folk natt til lørdag. Så er da heller ikke president Mubarak kjent for sine talegaver. De som husker president Nasser fra hans tid ved makten, 1956–1970, kan knapt unngå å trekke en sammenligning. Mubarak valgte et språk som ikke er «folkets» språk. Han talte ikke til folket men litt over hodene på dem.

Dårlig helse

President Nassers styrke var at han talte til folks hjerter; han blandet dagliglivets språk inn i mer formelle litterære formene som har en helt annen valør. Mubarak kjørte en annen linje, forståelig nok. Han er ingen retoriker. Og han er gammel, nesten 83 år. Mange egyptere undret seg i forkant om han i det hele tatt ville være i stand til å tale til folket. Han sies å være ved dårlig helse.

I så måte imponerte presidenten. Talen inneholdt alle de riktige elementene om frihet, stabilitet og trygghet, konstitusjonelle og økonomiske reformer, økt velferd, spesielt for de dårligst stilte. «Jeg er på parti med det egyptiske folket,» sa Mubarak og manet til ro og orden og nasjonalfølelse som det sømmer seg et sivilisert folk.

Ufattelig

Han har et sivilisert folk som på nærmest ufattelig vis har avstått fra å gjøre opprør mot undertrykkelse, korrupsjon og elendige sosiale levekår for mange. Jeg kjenner fattigkvarterene i Kairo. Jeg har gått inn og ut der i 42 år. Jeg har sett dem vokse som en fangarm, legge seg ut over jordbruksland og ørken, vri og sno seg så Kairo nå favner ca. 20 millioner mennesker mot 6 millioner i 1968, da jeg kom dit for å studere arabisk.

Du fatter det ikke før du ser det, hvordan de mange som lever under fattigdomsgrensen, minst en tredjedel av Kairos befolkning, kan makte det daglige livet. For det gjør de på et vis, med en verdighet og humor uten sidestykke – egyptere er kjent over hele Midtøsten for sin humoristiske sans. De har også ry for å være verdens mest tålmodige folk. Nå har regimet fått erfare at det er grenser for hvor langt man kan tøyle dette tålmodet.

Makt i arv

Mitt inntrykk er at det som mer enn noe har utløst raseri mot president Mubarak er ikke at han, som presidentene før ham, har sviktet sitt folks krav om anstendige levekår og sosial rettferdighet. Folk flest har minimal tillit til politikere. Mubarak er ikke verre enn sine forgjengere, han er faktisk ansett som en ganske hederlig mann.

Det folket, ilshaab, holder mot Mubarak er at han ville knekke deres nasjonale stolthet og degradere dem til en type Syria eller Saudi-Arabia ved å la makten gå i arv: sønnen Gamal skulle etterfølge ham. På karakteristisk vis fikk kona Suzanne skylden blant mange. Det sies at hadde dette vært presidentens egen plan, ville han forlengst ha sett til at sønnen, en bankmann, hadde fått militær erfaring. Alle Egypts presidenter er kommet fra hæren.

Ingen despot

Det sies videre at presidenten selv ikke er spesielt maktglad; det er folkene rundt ham, og kona, som driver ham. Hvorfor nevne det her? Fordi det er ingen liten prestasjon i Egypt, for en mann som har regjert i 30 år, å komme fra det med et såpass renhårig omdømme. Mubarak er ingen despot. Han anses ikke for å være korrupt. Veik, svak, er ordene som brukes om Mubarak. Mange synes litt synd på ham. Denne sympatien kunne han ha ridd på, hadde han ikke prøvd å innføre et dynasti.

Igjen: folk flest har ikke noe personlig å utsette på sønnen. Noen sier han har en fordel: «Magen hans er allerede full.» Det betyr at han vil ha mindre behov for å berike seg enn mange oppkomlinger. «Man vet hva man har, men ikke hva man får,» sa også flere som ønsket Mubarak dit pepperen gror, men anså at det kunne koste mer enn det smakte.

Desperate

Og slik har det gått. Jeg holder løpende mobilkontakt med familier jeg har kjent i årtier, spredd over seks fattigstrøk i Kairo. De er nå fullstendig desperate.

«Vi ber til Gud om hjelp, måtte Gud kan hjelpe! Vi er barrikadert i hjemmene våre med kniver og slagvåpen for å beskytte oss mot de kriminelle som herjer i alle områder. Politiet er ikke å se! Bare hæren, og de kan ikke beskytte oss, vi er 80 millioner!» er det desperate budskapet.

«Vi lever i gru og redsel, våre barn får ikke mat, butikker er stengt, banker er stengt, vi får ikke hentet penger! Varer dette et par dager til, vil ungene våre sulte ihjel!» Det er forferdelig for meg å være så nær og likevel så langt borte. «Du må ikke tenke på å komme hit med det første, det er livsfarlig,» sier de – som har bodd i verdens tryggeste metropol.

Muslimbrødrene

Kairo har vært en gåte selv for kriminologer. Men nå har kriminelle brutt ut av fengslene og terroriserer store deler av byen. De har infiltrert demonstrasjonene. Studentene sies fortvilt å prøve å beskytte befolkningen mot ranere og tyver. Men det er nytteløst. «De er folk som hater Egypt og vil ødelegge landet!» «Hvor står Muslimbrødrene i dette?» spør jeg. «Noen prøver å beskytte oss, men andre står bak dem. Mange sier det er Ikhwan il-muslimin (Muslimbrødrene) som har forårsaket det hele.»

Om folket ønsket seg demokrati, har pipen nå en helt annen lyd. Folk vil ha ro, trygghet, stabilitet, få livet sitt tilbake. Å tippe Mubarak er ingen prioritet i disse dager. Presidenten har grepet roret og fått en ny regjering på plass. Han har vist seg situasjonen verdig ved ikke å gi etter for demonstranter som er ute av kontroll. Landet står på randen av sammenbrudd. «Yitkhabbaru ilbalad – de destruerer landet vårt!» sier folk fortvilt.

Skrekk og gru

Og er det noe man ikke vil, så er det at Brorskapet skal overta makten. Ved mitt siste besøk i Kairo, i desember 2010, var jeg slått over med hvilken kraft folk kritiserte dem. Egyptere, som er et livsglad folk, vil ikke ha sharia, forbud mot sang og musikk og fotball, og niqabkledte kvinner.

De ser med skrekk og gru på forholdene i Iran og Saudi-Arabia. Og priser seg lykkelig over å leve i et land med hurriyya, frihet, som de sa før hin, vredens dag, 28. januar.

Mubarak blir?

I dag har selve ordet frihet fått en ny betydning. Friheten til å leve trygt i nærmiljøet, kunne fø sine barn, sende dem på skole, gå på arbeid, skjøtte de daglige gjøremålene uten frykt for kriminelle horder og kaos i landet. Jeg tror Mubarak forblir ved roret, med sitt folks støtte. Alternativt vil hans nyutnevnte visepresident, Omar Suleiman, tidligere etterretningssjef, overta. Vi kommer ikke til å få se et islamistisk styre i Egypt.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Les også:

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn