Rebekka Borsch.

FOTO: privat

Ut ifra nasjonalismens bærende idé, «hvert folk sin stat», er en utlending et fremmedelement. Han eller hun tilhører befolkningen, men ikke folket. Denne ideologien ligger til grunn for lovgivningen vår, og den er så godt som uberørt av globaliseringen og nye flytte- og bomønstre på tvers av grenser. Derfor har fast bosatte utlendinger i dagens Norge de samme pliktene, men ikke de samme rettighetene som innfødte. Visst får utlendingen jobbe, bo og skatte på linje med etniske nordmenn. Men stemme, det får han ikke. Der går grensen. Stemmeretten er knyttet til statsborgerskap. Er det ikke på tide å tenke i nye baner?

Ikke likestilt

I et demokrati skal makten ligge hos demos, altså befolkningen. De facto er makten i samfunnet vårt forbeholdt dem som er norske. Gjennom 40 år med innvandring har det derfor vokst frem et samfunn der fast bosatte utlendinger utgjør en politisk underklasse. De ses på som nyttig arbeidskraft, ikke som politiske mennesker og likestilte medborgere.

Dagens etnisk begrunnede stemmerett er en anakronisme som innebærer et brudd med samfunnets grunnprinsipper om politisk frihet og likestilling. Staten er klar over problemstillingen og har tatt et halvhjertet skritt for å minske den lovbestemte diskrimineringen: På kommunalt nivå og fylkesnivå har Norge innført valgrett for utlendinger.

Fremmedfrykt

Men dette gjør ikke situasjonen bedre. Her er det en logisk brist av dimensjoner. Hva er prinsipielt annerledes med kommunestyre- og fylkestingsvalg enn med stortingsvalg? Er den demokratiske medbestemmelsesprosessen på lokalt plan mindre viktig, mindre vanskelig? Er disse to valgene uvesentlige nok til å la utlendinger stemme? Hvem i den politiske eliten er villig til å diskutere en utvidelse av utlendingers rettigheter i en tid der nasjonens grunnstemning er preget av fremmedfrykt og av de store partienes kappløp om hvem som har den strengeste integreringspolitikken?

Annenrangs borgere

Den nye politiske underklassen har vokst seg til en formidabel størrelse. Flere hundre tusen innbyggere uten stemmerett er en demokratisk verkebyll. Disse annenrangs borgere er med på å bygge landet, men mangler muligheter til å ta del i utformingen av spillereglene for samfunnet de er del av. De er derfor ikke fri og selvbestemt, men på et vis undertrykt, for å si det med Jean-Jacques Rousseau. Måler vi demokratiets kvalitet ut fra at så mange som mulig skal kunne påvirke og delta i politiske prosesser som de selv påvirkes av, må vi konstatere at demokratiet vårt er svekket.

Norge vil trenge flere innvandrere i årene som kommer, ikke færre. Vi trenger dem til å pleie våre eldre, til å bygge hus og veier og til å forske frem ny leteteknologi for olje og gass, for å nevne noe. Da bør det være betimelig å se nærmere på hvordan den sårt trengte arbeidskraften fra utlandet kan sikres like gode levekår og politiske rettigheter som «folk flest».

Samfunnsborgere

Vi må komme bort fra å se på valgretten som et privilegium, forbeholdt dem med «riktig» pass. Enda viktigere: Vi må komme bort fra å betrakte innvandrere som et middel, en nyttig ressurs. Innvandrere er først og fremst mennesker, men de er også samfunnsborgere. Deres stemmer fortjener å bli hørt. Den som velger å bli og bidrar til fellesskapet, bør også kunne være med og bestemme.

I det antikke Hellas fikk hverken kvinner, slaver eller barbarer – altså innflyttere – stemme. 2500 år senere har vi ennå ikke klart å kvitte oss med denne form for diskriminerende inndeling av befolkningen. Utestengingen av barbarene foregår den dag i dag. Det er en like enkel som ekkel sannhet – som vi kan gjøre noe med.

Ved å gi fast bosatte utlendinger stemmerett, kan Norge rekke ut en hånd til dem som i over 40 år har gitt avgjørende bidrag til å bygge opp og forme grunnlaget for den norske velferdsstaten.