• Illustrasjon: Lund Hagen arkitekter/Atelier Oslo

    FOTO: LUND HAGEM ARK./ATELIER OSLO

To fenomenale hus

Poltikerne må ta grep nå

Einar Dahle
Oslos politikere må vedta reguleringsforslaget med de to flotte husene, Lambda og Diagonale. Med Munch-museet og Deichmanske bibliotek formes også fenomenale byrom som på ulik måte kompletterer Operaens eksistens og utstråling. Siktlinjedebatten er en avsporing og tjener kun dem som ønsker omkamp om Munch-museets lokalisering og Operaens naboskap. Å klusse med vinnerprosjektene betyr tap for Oslo og arkitekturen.

Fra å være tilhenger av Tøyen og motstander av lukkede arkitektkonkurranser: Nå trenger vinnerprosjektene min støtte.

Overbevisende kvalitet

Riksantikvarens utspill om krav til siktlinjer er maktdemonstrasjon og kan bringe prosessen tilbake til start. Forskyvnings- og reduksjonsforslagene ødelegger arkitektur og byrom. Ikke kluss med Lambdas kraftfulle arkitektur. Ikke Diagonale heller. Den pålagte diagonalen for å sikre fri sikt fra Jernbanetorget mot Operaen, var unødvendig. Diagonale tilfører imidlertid romlige og arkitektoniske velbegrunnede løsninger og overbeviser med kvaliteter som kjennetegner gode hus i en bra by.

Kompetente arkitekter fra inn- og utland konkurrerte med komplekse program i krevende byplansituasjoner. To like kompetente internasjonale juryer konkluderte og kåret henholdsvis Diagonale (arkitektene Lund Hagem/Studio Oslo) for biblioteket og Lambda (arkitektfirmaet Juan Herreros) for museet. På vegne av Oslo og de mange turister som trekkes hit av Munchs kunst og Snøhettas opera- og balletthus, viste de konkurrerende arkitektenes forslag tilsammen et bakteppe som gjorde juryene i stand til å utpeke vinnerne. De færreste som diskuterer Diagonale og Lambda har samme innsikt som juryene.

Fyrtårn midt i byen

Vedtaket om å fjerne Munch fra Tøyen var en politisk og demokratisk beslutning. Man kan være uenig i den. Men i det øyeblikk beslutningen var gjort og Oslo igjen innbyr til internasjonal arkitektkonkurranse, denne gang om et av verdens mest interessante forfatterskap, må politikerne tørre å løpe linen helt ut. Munch-museet kan bli som et fyrtårn midt i Bjørvika, mellom byen og borgen, en ypperlig gest overfor Operaen og byens berømte skålform. Arkitekten for Lambda kom utenfra og gjorde det utenkelige: Skal Munch ned fra Tøyen må han opp i været, synlig for alle. Hadde arkitekten med den norske kontaktarkitekten LPO ment at et lavere, kortere, smalere hus var et bedre svar på oppgaven, ville han ha foreslått det.

De avkortede versjoner foreslått av Riksantikvar/Byantikvar og plan- og bygningsetaten, viser med all tydelighet hvor viktig proporsjoner er for bygningen selv, dens omgivelser, byrom og landskapsrom. Dessuten gir det vertikale museum korte, oversiktlige og funksjonelle forbindelseslinjer og gir de besøkende opplevelse av de sjeldne. Fra lukkede utstillingsrom hvor Munchs kunst beskyttes, kommer man på hver utstillingsetasje ut i det vertikale kommunikasjonsrommet hvor blikket får streife over en vakker by og vesthimmelen og se det Munch så i Skrik.

Det umuliges kunst?

Politikerne har nå muligheten til å bygge unike hus for unike samlinger og for et større fellesskap. Å bygge en moderne by er blitt stadig vanskeligere, ikke så mye det å bygge som det å beslutte. Med stadig flere synsere og «skomakere» på banen blir det å håndtere bygge- og plansaker det (u) muliges kunst. Plan- og bygningsetatens direktør Ellen de Vibe og hennes mannskap, har en meget krevende jobb som utføres på imponerende ryddig vis. Å bygge en by krever flere knuste egg og noen drømmer.

Vi må passe opp for makthavere med stivnet blikk. Det ledige, lekne og moderne menneske forflytter seg og blikket raskt. Det mister ikke bevisstheten om historiske steder, men lar seg overraske både av det ventede og det uventede som når katedralen plutselig kommer til syne i middelalderbyens tette vev. Mennesket resonnerer, abstraherer og danner seg bilder. Alt må ikke forklares. I arkitekturen og i kunsten som i selve livet handler det om proporsjoner, perspektiv, avstand og nærhet. Det er i dette spenningsfeltet at byen eksisterer.

Byen er som en roman

Alt kan ikke fortelles på side én. Forfatteren leder oss inn i sin verden ord for ord, side for side. Slik også med den byen politikerne våre må tørre å bygge. De har nå en gedigen sjanse ved å vedta reguleringsplanen med arkitektenes originale forslag. Ikke kluss med Lambda, ikke kluss med Diagonale.

Deichmanske bibliotek på Vestbanen falt i fisk fordi arkitektkonkurransens jury valgte et prosjekt som ikke var et prosjekt, men en planleggingsstrategi som politikerne klarte å plukke fra hverandre til det ikke var noe igjen. Det internasjonale arkitektkorps fnøs av Oslos evne til å rote det til. Nå kan det skje igjen, om ikke politikerne tar grep, viser ansvar og mot.

Velkommen til Aftenpostens debatter!

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Siste fra seksjon

Mest lest meninger

Feighetens hus

Det politiske Norge vil tvinge fredsprisvinner Dalai Lama til å gå bakveien når han skal gjeste Stortinget. Det er så ynkelig at det kan bli farlig.

«Avinor gir bort passasjerenes penger»

En stat i staten. Avinor er på tynn, tynn is når det ettergir litt av passasjeravgiften – og gir pengene til flyselskapene.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer