Det siste året har Høyrekvinnene med Julie Voldberg i spissen vært opptatt av begrepet «borgerlig feminisme». De vil sette likestilling på kartet, fra et konservativt ståsted. Det ønsker jeg velkommen.

Men jeg vil gjerne utfordre Høyrekvinnene på dette: Hva er egentlig samfunnsanalysen deres?

Slik de presenterer seg selv, fremstår det som feminisme minus solidaritet, politiske tiltak og vilje til å se betydningen av sosiale forhold. Da er det ikke mye igjen av feminismen.

Fra et borgerlig, konservativt ståsted er den fremste frihet å fjerne reguleringene staten gir. Det vil også Høyrekvinnene. Dette er klassisk kapitalistisk tenkning.

Les også:

Felles innsats

Arbeiderpartiet er uenig. Vi mener at en aktiv felles innsats, blant annet ved hjelp av statlige tiltak, er nødvendige for mer individuell frihet.

Ett eksempel: Fedrekvoten. Den vil Høyre avskaffe. Til tross for de formidable resultatene. Bare hør: På begynnelsen av 90-tallet tok bare to til tre prosent av menn fri for å være sammen med barna sine. Nå bruker 90 prosent kvoten, helt frivillig. Det viser hvilken rolle statlige tilrettelegginger spiller for de valgene hver enkelt tar.

I vårt naboland Danmark, fjernet den borgerlige regjeringen fedrekvoten i 2001. Konsekvens? Bare hver fjerde danske mann tar ut permisjon. De tar dessuten bare ut 7,5 prosent av den tiden de kunne tatt ut. Det viser hvordan manglende statlig innsats svekker menns omsorgsmuligheter.

Frie valg

I noen avisinnlegg det siste året har Voldberg hevdet at venstresiden gjør kvinner til «ofre», og at hjemmeværende kvinner anklages for ikke å ha gjort frie valg. Dette er i beste fall et litt flaut retorisk grep fra en ellers oppegående kvinne.

For det første: Feminismen har aldri handlet om å fjerne muligheten til å ta tradisjonelle valg, men om å ha muligheten til å velge det bort.

For det andre: Å se strukturelle forhold handler ikke om å underkjenne individet. Det handler tvert imot om å anerkjenne at alle selvstendige, individuelle valg tas innenfor noen rammer.

Eksempelet med fedrekvoten illustrerer dette meget godt: Idet rammene ble endret, endret også mennenes individuelle valg seg.

Handlingsrom

En feminist vil spørre hvilke hindringer slike rammer kan legge for andre individers valg: Skaper det for eksempel urimelige forventninger som setter kvinner eller menn i bås? Gjør det handlingsrommet trangere? Hvordan skal vi som samfunn bidra til å fjerne båsene og gjøre rommet større?

En borgerlig feminist overlater de som ønsker å ta utradisjonelle valg til ganske ensomme kamper. De vil, ideologisk sett, ha færrest mulig tiltak eller reguleringer. Løftene i fellesskap uteblir. Viljen til å se hvordan politiske beslutninger sementerer eller utfordrere individuelle valg, uteblir også.

Det er blant annet derfor de forsvarer kontantstøtten og kaller den «valgfrihet». De ser at 80 prosent av alle toåringene i Oslo som mottar kontantstøtte har innvandrerbakgrunn. De forstår at dette kan ha konsekvenser for barnas norskferdigheter og mødrenes manglende tilknytning til arbeidslivet. Men de vil ikke gjøre noe med det. Den strukturelle sammenhengen går tapt for dem.

Da fremstår den borgerlige feminismen aller mest som en slags kvinnelig individualisme, som handler om meg, mitt, mine ting, min fremtid.

De borgerlige feministene og jeg deler nok samme visjon: At de eneste begrensningene i kvinners liv skal være hvor høye mål vi setter oss, og hvor hardt vi jobber for å nå målene. Da må begrensninger som handler om kjønnsrollemønstre, andres forventninger eller sosial bakgrunn fjernes.

Hver for seg?

Hva er den smarteste måten å få til dette på? Alene og hver for seg? Eller sammen som samfunn og i flere felles løft?

Jeg mener det siste. Derfor er jeg sosialdemokrat og feminist.

Den borgerlige feminismen er påfallende blåøyd og individfokusert. Man må gjerne føle seg som en feminist alene på kontoret sitt, eller alene på dansegulvet med sine høyhælte sko. Men spesielt effektivt er det ikke. Vi som allierer oss med både menn og kvinner og løfter i fellesskap, er en langt større, fremtidsrettet kraft.

Følg Aftenposten meninger på Facebook