Nylig gjorde jeg en rundreise til norske universiteter hvor jeg snakket om internasjonal jus i henhold til konflikten Israel-Palestina. Men det var nære på at rundreisen ikke fant sted.

Sponsoren, en proisraelsk gruppe, tilbød meg å forelese uten honorar ved de tre ledende norske universitetene. Norske universiteter griper vanligvis enhver mulighet til å invitere forelesere utenfra. Da min Harvard-kollega Stephen Walt, medforfatter til boken The Israel Lobby, kom til Norge, ble han umiddelbart invitert til å forelese ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim. Det samme ble Ilan Pappe, en Israel-demoniserer som underviser ved Oxford.

Takket nei.

Mine verter forventet derfor at deres tilbud om å la meg presentere et annet akademisk perspektiv på den israelsk-palestinske konflikten, ville bli entusiastisk mottatt. Jeg har skrevet et halvt dusin bøker om saken og presentert et mellomstandpunkt til støtte for en tostatsløsning. Men universitetene takket nei.

Dekanus ved juridisk fakultetet ved Universitetet i Bergen sa han ville være «beæret» hvis jeg holdt en forelesning om O.J. Simpson-saken, så lenge jeg var villig til å love at jeg ikke ville nevne Israel. En administrator ved Universitetet i Trondheim sa at Israel var altfor «kontroversielt».

Ikke stueren?

Universitetet i Oslo sa enkelt og greit nei, uten noen forklaring eller unnskyldning. Dette førte til at en journalist undret seg over om norske universiteter trodde at jeg ikke var «helt stueren».

Bare én gang før er jeg blitt forhindret fra å forelese ved universiteter i et land. Det var i Sør-Afrika under apartheidtiden.

Til tross for at fakultetene nektet å invitere meg, holdt jeg tre forelesninger for fullpakkede auditorier etter invitasjon fra studentgrupper. Jeg fikk langvarig applaus både før og etter forelesningene.

Boikott.

Det var da jeg forsto hvorfor alt dette skjedde. Ved alle norske universiteter har det vært forsøk på å gjennomføre akademisk og kulturell boikott av jødiske/israelske akademikere. Denne boikotten er rettet mot Israels «okkupasjon» av palestinsk land. Men boikotten støttespillerne tenker på, er ikke Vestbredden, men selve Israel. Her er første setning i deres protestskriv: «Siden 1948 har staten Israel okkupert palestinsk jord...».

Administrasjonen ved universitetene nektet å bli med på denne formen for kollektiv avstraffing av alle israelske akademikere, så den formelle forespørselen om en boikott mislyktes.

Om jøder.

Den første underskriveren av boikottoppfordringen var Trond Andresen, en amanuensis ved NTNU i Trondheim. Han har skrevet om jøder: «Det er noe umåtelig selvfornøyd og egosentrisk ved den «stammementaliteten» som er så utbredt blant jøder...denne mentaliteten er karakteristisk for dem som helhet... Det er ikke mindre legitimt å si slikt om jøder i 2008–2009, enn det var å påpeke det samme om tyskere rundt 1938.»

Akseptabelt

Denne måten å snakke om jøder på – ikke Israel – er tydeligvis akseptabel blant mange i Norges elite. Tenk bare på tidligere statsminister Kåre Willochs reaksjon på president Obamas valg av Rahm Emanuel som stabssjef: «Det ser ikke lyst ut, han har valgt en stabssjef som er jøde.» Willoch visste ingenting om Emanuels synspunkter – han baserte sin kritikk utelukkende på det faktum at Emanuel er jøde. Ikke overraskende kanskje, at det bor færre enn 1000 jøder i Norge i dag.

Hamas.

Norges utenriksminister skrev nylig en artikkel der han rettferdiggjorde sine kontakter med Hamas. Han sa at Norges ledende filosofi er «dialog», men Israels støttespillere er ekskludert ved hjelp av en implisitt, likevel svært reell, boikott av proisraelske standpunkter.

Oversatt av Tor Marcussen. Innlegget sto først på trykk i Wall Street Journal.

Følg Aftenposten meninger på Facebook