Sorg er ikke en sykdom

Komplisert sorg. I USA diskuterer de nå et forslag om å gjøre komplisert sorg til en ny diagnose når manualen over psykiske lidelser revideres. Forskning har vist at komplisert sorg er noe annet enn angst eller depresjon, og det er utviklet en egen behandling som har vist effekt. I morgen vil professor M. Katherine Shear presentere denne forskningen som hovedinnleder på den syvende nasjonale konferansen om selvmordsforskning.

En person som i mer enn seks måneder utviser symptomer på sterk sorg og fungerer dårlig vil kunne få denne diagnosen. Diagnosen åpner for at personer med komplisert sorg kan få sykemelding og rett til behandling. Om denne diagnosen inkluderes i den amerikanske diagnosemanualen DSM5, er det svært sannsynlig at den vil komme inn i manualen til Verdens helseorganisasjon som brukes i det norske helsevesenet. Da vil komplisert sorg bli en egen psykisk lidelse også i Norge.

Dagens situasjon.

Personer i sterk sorg har ofte symptomer som er forenlige med en diagnose om depresjon eller angstlidelse. Om det er kort tid siden dødsfallet, vil mange leger foretrekke den mindre belastende diagnosen tilpasningsforstyrrelse. Noen viser symptomer på posttraumatisk stresslidelse. Alle slike diagnoser innebærer at den sørgende ansees å ha en psykisk lidelse, at den sørgendes symptomer skyldes en indre mangel, eller svekkelse, i den sørgende. Diagnosemanualene skiller mellom psykiske lidelser og psykiske sykdommer, men i vanlig folks bevissthet er det nok slik at får du en sykemelding, er det fordi du er syk. Sorgen har gjort deg syk.

Flere fordeler.

Å få en anerkjent medisinsk diagnose gir flere fordeler. Det gir rett til permisjon fra arbeid og til sykepenger. Du får også rett til behandling og pleie. Men en diagnose kan også medføre store ulemper. Om du vil tegne forsikringer der egen helse er relevant, kan en diagnose gjøre det umulig eller veldig dyrt. Sørgende som har fått diagnosen depresjon, har for eksempel hatt vanskeligheter med å få kjøpt livsforsikring.

Om det er riktig at komplisert sorg er en egen lidelse, får kanskje de som i dag får diagnosene depresjon eller angst, feil behandling. En riktigere diagnose gir løfte om riktigere behandling. Prisen er at det å ha sterk sorg som hemmer sosial funksjon i mer enn seks måneder, i seg selv blir å betrakte som en psykisk lidelse som skyldes en indre mangel eller svekkelse. Å ha komplisert sorg er blitt noe sykt.

Tidligere tider.

Tidligere var det svært vanlig å oppleve sorg alt tidlig i livet. Forventet levealder var mye kortere. Det var stor barnedødelighet. De fleste kunne aldri håpe på noen lettelser eller behandling ved sterk sorg. Men det var også vanlig at naboer og venner trådte støttende til med trøst og hjelp til matlaging, husstell og gårdsarbeid når familien var i sterk sorg. Mot slutten av forrige århundre ble det tydelig at mange mennesker savnet slik sosial støtte. Det ble derfor organisert sorggrupper i regi av menigheter og kommunale sentre for sorg og omsorg. I disse gruppene kom sørgende sammen for å støtte hverandre.

I Oslo startet Fransiskushjelpen i 1986 en sorgtjeneste drevet av frivillige. I dag har vi 21 sorggrupper for ulike typer sorg, alder og relasjon til avdøde. Det er en fare for at slikt frivillig arbeid vil forsvinne når helsevesenet i økende grad skal ta ansvaret for å behandle sørgende. Omsorg og støtte fra mennesker i samme livssituasjon, vil bli erstattet med terapi som forskning har vist er effektiv til å dempe sorgens uttrykk.

Sykdom er en metafor.

I somatisk medisin oppdages nye sykdommer ved at man finner nye sykdomsårsaker som bakterier, virus eller genetiske feil. I psykiatrisk medisin defineres nye sykdommer som grupper av symptomer selv om man ikke har noen sykdomsårsaker å vise til. Komplisert sorg er ikke en ny sykdom man har oppdaget, men en diagnose vedtatt av en komité. Sykdom er rett og slett den rådende metafor for å forstå hva sorg er. Det følger av våre sosiale ordninger der legene har makt til å bestemme hvem som skal få rett til permisjon og behandling, at sykdom er en foretrukket metafor. Andre samfunn har helt andre forståelser av hva sorg er, og hvordan sørgende må behandles.

Sorg er en eksiltilværelse.

Jeg har møtt mange sørgende som motsetter seg å bli betraktet som syke. De er opptatt av at sorg er en helt naturlig reaksjon. Jeg mener en bedre sammenligning er å se sørgende som personer som er tvunget til å leve en eksiltilværelse. Når en av dine aller nærmeste dør, er hele din verden med et slag forvandlet. Steder du er vant med, som din egen stue eller soverom, oppleves plutselig som fremmed. Det oppleves annerledes å oppholde seg der nå som den døde ikke er der mer.

Mange i sterk sorg begynner å unngå steder som vekker savnet etter den døde, andre vil helst tilbringe all tid ved graven. For en del endrer den økonomiske situasjonen seg dramatisk. Etter et skifte må de kanskje dele innbo med slektninger, selge boligen og flytte. Flere omtaler sorggruppen som sin «nye familie». Et vanskelig arveoppgjør kan ha splittet den gamle. Mennesker du trodde du kjente oppfører seg annerledes enn før. Venner trekker seg unna. Men andre, som du kanskje knapt kjente, kommer deg nærmere fordi de synes å forstå hvordan du har det.

Selv parforhold splittes om de ikke klarer støtte hverandre i sorgen. Særlig høytider og ferier oppleves som helt annerledes etter et dødsfall. Du må starte helt nye tradisjoner for å dempe savnet etter den avdøde.

Et nytt liv.

Ut fra metaforen at sorgen er en eksiltilværelse er det tilvenningen til et nytt liv som er hovedutfordringen. Det varierer veldig hvor problematisk mennesker opplever livet i eksil. Men vi ser ikke på dette som en indre mangel eller svekkelse i personen. Om du strever med å tilpasse deg et nytt liv, er utfordringen sosial og ikke medisinsk. Sorgen er ikke så mye en indre prosess, som et møte med en rekke nye og ukjente situasjoner. Da er det godt å få støtte av likemenn som forstår dine utfordringer fordi de er i samme situasjon og av kjentmenn som alt har levd i eksil litt lenger. En kjentmann vil kunne si at etter hvert blir du vant med en ny levemåte. Du vil nok alltid kjenne savn etter ditt gamle liv og personene du var knyttet til, men etter en tid er du ikke lenger i en krise slik du er når du akkurat er kastet inn i en ny tilværelse.