Før var jeg ung og ustabil og byttet jobb hvert halvår. Nå som jeg ønsker meg en langvarig jobb får jeg ikke en gang svar på søknadene. En sjelden gang får jeg en standardisert e-post om at det var så innmari mange som hadde lyst på akkurat den jobben.

Det eneste som har endret seg, er at jeg nærmer meg 30 og har samboer. Det er som om de tror at det skal poppe ut tre unger av meg på vei ut fra et eventuelt intervju.

Ulykkelig

Dagbladet kunne i Magasinet 9. april melde at man blir dypt ulykkelig av å få barn. Ikke bare rett etterpå, men ganske vedvarende ulykkelig. Så hva skal jeg med unger? Kan jeg ikke bare få leve lykkelig, jobbe og kose meg med å kunne dra spontant på kino med samboeren min, i stedet for å sitte hjemme og koke tåteflasker til neste morgen?

Vi er beskyttet i loven. De kan ikke spørre oss kvinner på intervjuet om vi planlegger å stifte familie snart, om vi snart skal stikke av i ett år for så å være borte minst en gang i uka de tre påfølgende årene fordi en av tvillingene har falt ned fra taket på lekehuset i barnehagen eller spyr i alle ender. Men siden de ikke kan spørre, så er det kanskje like greit å bare passere elefanten i stillhet, aller enklest ved å gå i en bue langt utenom elefanten, eller krølle den raskt sammen og slenge den i papirsøppelkassen.

Si noe?

Burde jeg fjerne ordet «samboer» fra CV’en? Fjerne hele greia om siviltilstand? Eller burde jeg rett og slett si noe om denne barne-greia i søknaden, kanskje i første setning, før kjønn og alder?

«La merke til stillingsannonsen, og søker med dette ovennevnte stilling.

La meg først presisere at jeg går på p-sprøyte, bekreftelse fra min gynekolog er vedlagt. Legger også ved forskningsresultater som viser hvor trygt dette prevensjonsmiddelet er, og noen forskningsresultater jeg fant som viser at jeg mest sannsynlig er steril nå som jeg har gått på p-sprøyten sammenhengende i flere år.»

Ok, så vil sikker jeg også få lyst på barn en dag, men det er ikke noe jeg tenker på nå. Jeg vil ikke måtte ta stilling til dette, eller tenke på temaet utover de gangene min egen mor «diskret» spør om det ikke er på tide med litt barnebarn.

Hadde jeg blitt innkalt til intervju hvis jeg dro denne?: «Ooops, hehe, det skulle stå kvinne, ja, ikke mann. Og ikke Ivar. Nei, jeg heter Ida, hehe, det må være samboeren min som har drevet litt gjøn.»

Biologien tikker

Men tenk deg selv, hvis du satt der med valget, fem like gode kandidater, den ene er en kvinne i den alderen hvor du nesten kan se biologien tikke i øynene hennes, de andre har allerede eldre barn eller er rett og slett av det kjønnet som ikke kan presse folk ut av tissen.

Hvem velger du? Den du kanskje må sende ut i permisjon om noen måneder, når hun endelig hadde lært seg å ikke trykke på den knappen som låser hele pc’n og sletter alt som ikke var lagret, eller en av de andre?

1,95 barn hver

Gjennomsnittsalderen for førstegangsmødre er 28 år i Norge, og vi får 1,95 barn hver, om Statistisk Sentralbyrå får bestemme.

Statistikken har talt, kanskje jeg bare burde verpe dem ut fortest mulig, leve litt «white trash», kanskje i telt, til barna nærmer seg skolealder og jeg har en sjanse på jobbmarkedet igjen.