Den vanskelige virkeligheten

Les også: Den norske måten å håndtere krig - Anders Sømme Hammers takketale under Fritt Ords pris-utdelingen.

Aftenposten.no gjengir den 5. mai Anders Sømme Hammers takketale ved overrekkelsen av Fritt Ord-prisen for 2011. Hammer har siden 2007 rapportert som freelancer fra Afghanistan. Han har reist rundt i store deler av landet og sett en side ved Afghanistan som er få reportere fra Vesten forundt. Jeg har stor respekt for dette prosjektet og har ingen problemer med å se Hammer som en verdig mottaker av prisen han har fått.

Likevel er det vanskelig å la Hammers uttalelser gjengitt i Aftenposten stå ukommentert. Jeg skal være den første til å gi Hammer rett i at norske medier har en nokså lite nyansert dekning av konflikten i Afghanistan, noe som gjør det vanskelig for en avisleser uten forhåndskunnskaper å bli særlig mye klokere. Reportasjene er hovedsakelig vinklet på den jobben som norske soldater gjør og opplever. Dette er noe som mange i Norge er opptatt av og som dermed gjør det viktig å rapportere om det, men vil selvfølgelig bare være en liten bit av det store bildet.

Hammer mener at Forsvaret er for opptatt av å fortelle om vellykkede operasjoner og at de dermed underslår at den generelle utviklingen i landet går i feil retning.

Motsatt ytterlighet

Hammers problem er at han i sinnet over éndimensjonal mediadekning blir like unyansert i sine egne rapporter. Han konstruerer et fullstendig urealistisk målbilde og raljerer over at krigføringen ikke ser ut til å føre til at disse målene blir nådd. Nå skal det til Hammers forsvar sies at han ikke er den eneste som har hatt høye forventninger til Afghanistans utvikling etter at Taliban ble styrtet i 2001, spesielt har politikere i sin retorikk i stor grad fokusert på hvilke muligheter som lå i et regimeskifte, spesielt i forhold til verdier som menneskeretter, utdannelse og likestilling.

Mange av disse mulighetene ligger der fremdeles, nærmest ubrukt, mye fordi mange afghanere ser ut til å være mindre interessert i disse verdiene enn det vi er i Vesten. Det er forøvrig ikke noe som er spesielt unikt for Afghanistan i denne delen av verden.

Økt velstand

Norske soldater er i Afghanistan som en del av en internasjonal sikkerhetsstyrke. Hensikten er å støtte opp om den regjeringen som ble innsatt og senere gjenvalgt etter Talibans fall. Her har norske soldater en utfordrende jobb i et svært uoversiktlig landskap. Etter en relativt rolig periode de første årene, har uroen økt og sikkerhetssituasjonen blitt langt vanskeligere. Likevel er det mange ting som går den rette vegen. Selv har jeg vært i Afghanistan både i 2008 og nå i snart 6 måneder i 2011. Den virkeligheten som Hammer må ha sett, men glemmer å rapportere, er at det har skjedd enorm utvikling i velstand i de områdene som afghanske myndigheter i samarbeid med ISAF har relativ kontroll i.

Det finnes mat og andre varer i butikkene, barna går på skole, transport og kommunikasjon er revolusjonert. Hammer glemmer å fortelle at brutto nasjonalprodukt i Afghanistan i årene 2001 til 2009 ble mer enn doblet. At levealderen i samme periode hadde sin største prosentvise økning siden den sovjetiske invasjonen. At prosentandelen kvinner som får bistand ved fødselen av kvalifisert fødselshjelper er doblet mellom 2000 og 2008. Er det dette Hammer mener er så meningsløst?

Hammer siterer venner som rister på hodet over norsk fremstilling av konflikten i Afghanistan, men glemmer å sette det inn i konteksten at de samme vennene i beste fall ville fått bank av det religiøse politiet om de hadde interagert med utlendinger i Kabul for 10 år siden.

Uro

Alle skader på sivile er tragiske og én sivil drept er én for mye. FN sin misjon til Afghanistan, UNAMA, har systematisk talt døde og skadede sivile i konflikten siden 2007 og dokumentert økningen i skader på sivile som en konsekvens av den økte uroen. Hammer kunne kostet på seg å nevne at av de 2777 sivile som ble drept i 2010, ble 2080, eller 75 prosent, drept av anti-afghanske styrker (Taliban og andre opprørere) som målrettet angriper sivile mål. Eller som et relieff til de 440 sivile som ulykksalig nok har blitt drept av afghanske militære og internasjonale styrker i 2010 i forbindelse med militære operasjoner; at mer enn 50 000 sivile ble drept bare i Kabul under borgerkrigen som varte fra 1992-96.

Eller at Taliban i én eneste masakre drepte 5000 sivile Hazaraer i byen Mazar-e Sharif i 1998? Er det meningsløst å forsøke å forhindre at det skjer igjen?

Usikker framtid

Afghanistans fremtid er svært usikker. Det er noe landet har til felles med en lang rekke land i Afrika og Asia. Vi trenger en fordomsfri og informert debatt om hvordan vi i Vesten best bistår disse landene, vi har stort forbedringspotensiale her. Jeg skulle ønske Hammer benyttet kunnskapen sin og motet sitt til å angripe dette problemet, med begge øynene åpne, fremfor enøyde angrep på norske militære som utfører en oppgave pålagt av et enstemmig Storting.

Forøvrig; gratulerer med Fritt Ord-prisen!