Den stuerene debatten

Les også: Stueren rasisme

Samleside: Alt om tragedien

TRINE SKEI GRANDE

FOTO: Roald, Berit

Ikke gruppetenkning. Det første jeg tenkte var at Norge nå var blitt forandret for alltid. Jeg var på et Venstre-møte på Vestlandet da bomben gikk av, og kom meg raskt om bord på første fly hjem. Innen jeg landet var muslimer i Oslo blitt skjelt ut, spyttet etter, jaget bort, hetset og truet på det groveste. Det var en skremmende aggresjon som kunne ha preget det norske samfunnet i lang tid fremover. Men alt opphørte da en hvit, norsk gjerningsmann ble arrestert på Utøya.

Islamofobi

Vi må avvise gruppetenkningen, og behandle folk som individer. Det var essensen i min kronikk om islamofobi som den «stuerene rasismen» i Aftenposten i mai i år. Vi har akseptert en retorikk om muslimer som vi aldri ville tillatt når det gjelder andre minoriteter. Under dekke av å bedrive religionskritikk maner islamofobene frem skremselsbilder der alle muslimer enten har et forkastelig kvinnesyn eller mangler all respekt for menneskerettigheter.

Gruppetenkning og fordommer er ikke noe nytt i europeisk historie, men i store trekk har vi nedkjempet de fleste av disse strømningene. Vi har gjort det til en medborgerplikt å ta til motmæle mot rasisme og jødehets. Vi har reagert instinktivt når vi har vært vitne til diskriminering eller krenkende uttalelser. Men dette er en refleks jeg tror vi har manglet i møte med muslimhetsen som har omgitt oss nærmest daglig.

To grunnpilarer

Det norske samfunnet er vokst frem på to grunnpilarer: et liberalt demokrati og en sosial dugnadsånd. Det liberale demokratiet ivaretar våre grunnleggende individuelle rettigheter. Den sosiale dugnadsånden sørger for at vi stiller opp for hverandre når det trengs.

Skal vi makte å meisle ut en vei videre etter 22. juli, er jeg overbevist om at vi trenger begge deler. Vi må være krystallklare på at samfunnet består av enkeltindivider. Det finnes ikke religioner som voldtar eller etnisiteter som undertrykker kvinner. Vi er enkeltmennesker som bestemmer over våre egne handlinger. Det er individene som må stilles ansvarlig, ikke gruppene de tilhører.

Og vi må beholde dugnadsånden som gjør at vi bryr oss, også når det ikke direkte angår oss selv. Etter kronikken min i vår mottok jeg brev og e-post som var så ekstreme at de får terroristens såkalte manifest til å blekne. Jeg hadde tenkt å skrive et oppfølgingsinnlegg, men tanken på en ny runde med de samme brevene gjorde at jeg ikke orket. Jeg lot det være, og jeg har angret på det siden.

Religionskritikk

Jeg mener intoleranse og gruppetenkning gir oss mindre frihet, ikke mer. Derfor kan vi aldri basere den liberale frihetskampen på frykt for hverandre. Men toleranse er ikke det samme som likegyldighet. For også toleransen handler om hva enkeltmennesker gjør, hvordan mennesker oppfører seg der du bor.

Derfor er også religionskritikk en naturlig og vesentlig del av ethvert demokratisk samfunn. Kritiser gjerne islam, koranvers, imamer eller enkeltmuslimer. Men ikke hold én muslim ansvarlig for noe en annen muslim har sagt eller gjort. Hvis noen vil gå med hijab i nabolaget mitt må de gjerne gjøre det, så lenge de tåler at mine homofile venner går hånd i hånd ved siden av. De som ikke tåler dét, tåler heller ikke jeg.

Felles ansvar

Jeg holder ingen politikere, ingen partier, ansvarlig for terroristen som tok livet av 77 mennesker i Oslo og på Utøya. Jeg holder heller ikke Internett ansvarlig. Ikke dataspill, ikke actionfilmer. Jeg holder ingen andre ansvarlig enn gjerningsmannen selv. Men vi har et felles ansvar for å forhindre at ytterliggående holdninger sprer seg. Vi må nedkjempe ekstremismen i alle dens avskygninger, enten den baserer seg på religiøs fanatisme eller en drøm om etnisk renhet. Det de har felles, er at de avskyr samfunnet vi har bygget opp. Og de har samme grunnidé: at individet er verdiløst. At enkeltmennesket bare er et middel.

Samfunnet vi lever i er summen av valgene vi tar. Neste gang skriver jeg det ekstra avisinnlegget. Neste gang tar jeg til motmæle selv om jeg egentlig ikke orker. Også det å si fra er en del av det å være norsk. Og noen ting forandrer seg aldri.