For å si det med én gang: Jeg er tilhenger av fagbevegelsen og dens idealer om frihet, fellesskap og solidaritet. Før jeg kom til Norge, var jeg tillitsvalgt i fagforeningsklubben til den tyske avisen jeg var ansatt i. Har vært med på lønnsforhandlinger, streik og alt det der. Men jeg grøsser ved tanken av å skulle melde meg inn i Norges største arbeidstagerorganisasjon. Der i gården er man mer opptatt av å bevare status quo enn å forsvare enkeltmenneskets rettigheter i det moderne arbeidslivet. Frihet, fellesskap og solidaritet? Bare for utvalgte, ser det ut som.

Potensiell trussel

Rebekka Borsch

FOTO: Privat

La meg begynne med LOs innvandrerproblem. Som en av «våre nye landsmenn» ser jeg ikke hensikten med å bli del av en organisasjon som betrakter innvandrere mest som en potensiell trussel mot velferden fremfor en ressurs. Immigranter er lik lønnsdumping og svart arbeid, får man inntrykk av. I årenes løp har LO gjentatte ganger uttalt seg kritisk til, og jobbet mot, arbeidsinnvandring - selv om bedrifter og offentlig sektor har et skrikende behov for flere arbeidstagere. Integrering er heller ikke noe stort tema i fagbevegelsen.

Ikke rart at LO er nesten klinisk fritt for tillitsvalgte med innvandrerbakgrunn. Fremtidsrettet? Niks.

Kortsynt klimapolitikk

Apropos fremtid: Hvordan skal jeg kunne bli medlem i en organisasjon som sier rett ut at hensynet til norske industriarbeidsplasser er viktigere enn Norges bidrag i kampen mot klimaendringer - den største trusselen verden står overfor? Global oppvarming vil forringe kommende generasjoners livskvalitet betraktelig. Å redusere dette til et kostnadsspørsmål, slik LO-leder Roar Flåthen har gjort, er kortsynt, tarvelig og skremmende.

Og så var det fagbevegelsens rolle i samfunnet. Ved stortingsvalget 2009 mottok Arbeiderpartiet 15 millioner kroner fra LO, Fagforbundet og Fellesforbundet. Under årets valg pøste Fagforbundet ut over 16 millioner kroner til egen valgkamp. Tenk deg det: En fagforening med større valgkampbudsjett enn partiene! Når organisasjoner gir så storstilt pengestøtte, betyr jo det i realitet at de prøver å kjøpe seg politisk gjennomslag for sine interesser. Jeg fatter ikke at dette godtas i en nasjon som ellers er så opptatt av åpenhet og demokratiske prinsipper.

Jeg fatter heller ikke at LO-medlemmer finner seg i at deres kontingent havner i valgkampkassen til utvalgte partier. Dagens arbeidstagere utgjør et mangfold av interesser og politiske syn. Men det gjør ikke LO. De er ikke en arbeidstagerorganisasjon for alle, rett og slett.

Verst av alt er det å se hvordan LO blokkerer all slags endringer i retning av et mer fleksibelt, inkluderende arbeidsliv. Det har store negative konsekvenser for hundretusener av arbeidstagere. Fagbevegelsen vil ikke at folk som ikke er organisert eller som er organisert, men ikke har tariffavtale, skal ha lovfestede rettigheter ved permitteringer. LO er også imot å innføre en ordning med minstelønn for alle.

En FAFO-rapport viser at det er mange positive sider ved alternative turnusordninger som vil kunne gi bedre arbeidsvilkår for ansatte i pleie- og helsesektoren samt bedre tjenester. Men ordningen er i strid med arbeidsmiljøloven, og bare fagforeningene sentralt kan gi dispensasjon. Regjeringen sier nei til å endre arbeidsmiljøloven. Hvorfor? Fordi LO sier nei.

Gir alt dette mer eller mindre frihet, fellesskap og solidaritet? Er det virkelig i arbeidstagernes interesse, eller handler det mest av alt om sementering av makt?

Politisk maktspill

Jeg kritiserer LO først og fremst som arbeidstager, deretter som lokalt folkevalgt for Venstre som er opptatt av enkeltmenneskets rettigheter. Som ansatt vil jeg gjerne være solidarisk med mine kolleger og slutte opp om arbeidstagerinteressene. Men dette ønsket er uforenlig med motstanden mot å støtte et fagforeningssystem som gjør seg til nasjonens største bremsekloss og til venstresidens joker i det politiske maktspillet.

Jeg vet at jeg er langt fra alene om å boikotte LO, og jeg tror organisasjonen gradvis vil miste legitimitet om de fortsetter i samme spor. LO har gått fra å være en radikal samfunnskraft til å bli reaksjonær i kantene. Med dagens profil og politikk representerer de på mange måter fortiden, ikke fremtiden.