Den usynlige arbeidskraften
Nye læringsarenaer må til for å snu de negative uføretallene.
AV: jørn walmestad
FOTO: privat
Vemund er en 25 år gammel gutt fra Folldal. Som de fleste på hans alder drømmer han om et normalt arbeidsliv hvor han får delta og utvikle seg på lik linje med alle andre. Dessverre er han ikke toppstudent, eller kan vise til ledererfaring fra tidligere arbeid – slikt norske arbeidsgivere helst vil ha. Til det har livets mange tilfeldigheter satt en stopper for ham, gang etter gang.
De unge faller utenfor. Andelen unge som står utenfor arbeidslivet øker. Totalt er det ca. 82000 helt arbeidsledige, delvis ledige og ordinære tiltaksdeltagere i landet. Ved å summere antall registrerte ledige i aldersgruppen 19 til 29 år kan vi konstatere at dette er 34,5 prosent av de ledige i Norge. Hvis vi legger til gruppen fra 30–39, blir andelen av de ledige hele 62 prosent.
Mange vil aldri komme tilbake til et normalt arbeidsliv, enten fordi deres arbeidsevne er permanent nedsatt, eller fordi gjeldende regelverk gjør det svært krevende for dem. Må vi ha det slik?
I november åpnes dørene til PS: hotell. Et hotell hvor 90 prosent av de ansatte er del av et tilretteleggingsprogram fra arbeidsmarkedsbedriften ITAS, som skal hjelpe dem tilbake i arbeidslivet. Designhotellet ligger på den unge og pulserende Vulkan-tomten, et område som forbindes med overskudd, kreativitet og glede. Her skal deltagerne få arbeidslysten tilbake, for det er hos de ansatte hotellets sjel ligger, og vi lar dem bidra i alt fra konseptutvikling og matlaging til å designe kunsten som henger på veggene.
En ny læringsarena
Samfunnsbesparelsen ved å få en person i arbeid i alderen mellom 19 og 29, er åtte millioner kroner. Men dette handler om så mye mer. Dette er fremtidens arbeidstagere, og familienes håpefulle som ender opp som en gruppe vårt samfunn betrakter som tapere.
Ifølge Nav er det nå 215375 personer med nedsatt arbeidsevne i Norge. Av disse deltok 53062 personer på et arbeidsrettet tiltak. Disse kan ha slitt med rusvansker, psykiske lidelser eller tyngre lese- og skrivevansker. Hvordan hjelper vi disse tilbake?
Vi må bygge flere broer til arbeidslivet. Og gjennom å opprette læringsarenaer i det private og offentlige, kan uførheten snus fra utgift til ressurs. Vår erfaring er nemlig at svært mange med nedsatt arbeidsevne ønsker å jobbe – litt eller mye, alt ettersom. Det viktigste vi kan gjøre er å gi dem en meningsfull jobb de kan gå til hver dag, hvor de føler at de utgjør en forskjell.
Trygghet og toleranse
Vemund fra Folldal skal jobbe som resepsjonist hos oss. Han drømmer om fagbrev og fast jobb i et annet hotell. Dit skal vi hjelpe han. Ved å gi ham plattformen og arbeidsverktøyene som bransjen krever, vil han om ett år være klar for å ta steget ut i arbeidslivet. Det er dit han vil, men han er ikke alene.
Vi må ta oss tid til å gi medmennesker trygghet og toleranse nok til å utnytte sitt fulle potensial. Da kan de bli den menneskelige ressursen vi vet at de er, og som samfunnet trenger. Eller som vår unge resepsjonist sier det:
«Jeg trenger bare mer tid for å bli trygg i jobben min, og for meg er dette den fineste veien tilbake til arbeidsmarkedet.»
Les også
Siste fra seksjon
-
Har politikken abdisert?
Innvandring. Ingen snakker om de enorme velferdsutgiftene som kommer i kjølvannet av rekordhøy innvandring fra fattige land i Asia og Afrika.
23 mai 2012 07:45


Kommentarer