Forfatter Ole Jørgen Anfindsen skriver i Aftenposten torsdag at Anders Behring Breivik «hadde et poeng». Hva poenget var, får vi høre lite om. Anfindsen belærer oss i at det er forskjell på kulturer, og at det foregår masse innvandring til Norge. Mer konkret er han når det kommer til sine meningsmotstandere. Han mer enn antyder at han er offer for en sammensvergelse. Hans motstandere er «politikere, forskere, byråkrater, mediefolk og andre representanter for samfunnets elite». Og ikke bare det: «en rekke rikssynsere gjør sitt ytterste for å hindre en bred og åpen debatt om alle sider av problemkomplekset.»

På nettet

Disse utsagnene reflekteres i mindre forsiktige ordelag i kommentarfeltet på nettet. Det mest populære innlegget, etter antall «liker» å dømme, fastslår at det «blir gjentatt gang på gang at innvandringen ikke er et problem, og mener du noe annet er du islamofob, intolerant, rasist, osv.» Vi står altså overfor en sterk oppfatning blant mange om at standpunkter som kommer til uttrykk på kronikkplass i Norges største avis, ikke er «lov» til å si i Norge. Frp-politiker Kent Andersen supplerer raskt på Twitter: «Kanskje det er et problem at høyresiden blir kneblet og undertrykt?» Sammen med sin partifelle Christian Tybring-Gjedde opplevde Andersen det vonde å bli sensurert ved kun å få trykke en kronikk i Aftenposten 25. august i fjor, der de raste mot «kultursvikerne» i Regjeringen.

Mye av integreringsdebatten starter og slutter med en klagesang om hvordan innvandringskritikk undertrykkes av den «politisk korrekte» eliten. Argumentasjonen føres gjerne i dulgte termer. Det er stadig «noe» man «ikke får lov til å si», som er «tabu». Meningsmotstandere er definert ut av debatten før den har satt i gang. Motargumenter fremstilles som forsøk på å kneble. Man er en del av konspirasjonen.

«Konspirasjonen» mot innvandringskritikerne er i tilfelle uhyre ineffektiv. De siste ti årene har både innvandrings- og asylpolitikken blitt stadig strengere. Saken har vært svært høyt oppe på dagsorden. Islam- og innvandringskritikere har grunn til å juble. Så sent som 1. august i år skrev UDI-sjef Ida Børresen et innlegg i Aftenposten der hun påpeker at det er lite rom for å stramme inn politikken mer.

Retorisk grep

Men innvandringsmotstanderne ser ut til å føle seg mer marginaliserte enn noen gang. Anfindsen sympatiserer med Utøya-terroristens opplevelse av at «hele vårt system er falskt», og krever selvrefleksjon hos «arkitektene bak (...) uføret». Det ser altså ikke ut til at noen fremskritt innenfor demokratiets grenser så langt kan tilfredsstille ham. Hans argumentasjon fremstiller vårt politiske system som grunnleggende illegitimt. Som Hadia Tajik påpekte i gårsdagens avis, har Anfindsen fått både stipender og mye spalteplass. Når Anfindsen nyter godt av, og respekterer reglene i dette skakkjørte og illegitime regimet, må vi anta at dette i hovedsak er et retorisk grep.

Aggresjonen mot de «politisk korrekte» dreier seg i stor grad om ubehaget over å møtes med moralsk fordømmelse fra andre (jevnfør kommentatoren som var lei av å bli kalt rasist eller islamofob). Dette er forståelig. Fordømmelse er ubehagelig og som regel unødvendig. Mye er blitt sagt om å møte fremmedfrykt med fakta, men en debatt om mennesker og menneskegrupper og krever også moralske argumenter.

Offerrollen

Å benytte seg av offerrollen er en utbredt taktikk i politikken, trolig fordi den er så effektivt. Konspirasjonsretorikken utgjør en slags utpressing av offentligheten fra ytre høyre. En strøm av anklager om sensur, knebling og undertrykking av standpunkter gjør at norske redaktører rammes av et slags kollektivt Stockholm-syndrom: De vet godt at de ikke er del av noen sammensvergelse mot innvandringskritiske stemmer. Allikevel bøyer de seg for retorikken. De hever frem påstandene om sensur og knebling, av frykt for å fremstå som en fiende av ytringsfriheten. Anfindsens innlegg viser at det ikke alltid er de som roper høyest om sensur som er mest verdt å lytte til.

@eivindtraedal på twitter