Det er ikke alltid lett å tilhøre den innvandringskritiske siden av norsk innvandringsdebatt. Hvis du mistenker at den ikke-vestlige innvandringen nå foregår i et tempo samfunnet ikke klarer å håndtere, plasserer du deg på utsiden av det gode selskap, med begrenset tilgang til de viktigste mediene. Og du opplever at de som står på innsiden, gang på gang får lov til å definere deg og de du er enig med som dårlige mennesker. Du tar ikke bare feil, du har et tvilsomt menneskesyn. Du er «grums», et «troll», «høyreekstrem», «islamofob».

Det blir det gode mot det onde. Gode hensikter mot mørke fordommer. Og du er en av de onde.

De snille mot de slemme

Det finnes ekte islamhatere og bøller på nettet, og de skal man beskrive som det de er, men merkelappene sendes ofte ut uten presis mottaker, og treffer bredt.

Derfor har vi i Norge to innvandringsdebatter: En for de snille, og en for de slemme, (eller, sett fra den andre siden, en for de naive, og en for de glupe).

Det er to parallelle ordskifter, som i blant utveklser turister med hverandre, men ellers lever hver for seg. De snille er ikke engang klar over hvordan ordene deres treffer. De tror de kan sitte for seg selv og snakke om hvordan man skal håndtere den «grumsete nettdebatten», uten at noen blir fornærmet.

Det er ikke rart noen blir bitre. Det er ikke rart de synes synd på seg selv. Hvem gjør ikke det i blant? Det er forståelig, menneskelig. Men det er ikke sunt. Det er ikke sunt å mate selvmedlidenheten sin. Det er ikke sunt å bygge en identitet rundt det at man er et offer.

Rollen som utstøtt

Den viktigste aktøren i den Andre Innvandringsdebatten er Document.no. Document er i mine øyne det mest interessante mediet i Norge i dag. Jeg føler meg forpliktet til å bla gjennom avisene i blant fordi det kanskje står noe der det er dumt å gå glipp av. Jeg leser Document fordi det er interessant. Tankevekkende. Provoserende. (Og for øvrig spesielt gode på utenriksdekningen.)

Men de er også frustrerende.

En av grunnene er at de omfavner rollen som utstøtte, og roper opp om alle språklige overgrep, spesielt etter 22/7. Og de har altså ofte rett om dette. Men det grenser til selvmedlidenhet, og fører til perspektivløse analyser. Fordi de forventer å bli forfulgt, og legger ekstra godt merke til vinklinger som bekrefter dette, overser de noe større: At Norge, tross alt vi har vært gjennom, fortsatt står samlet bak ytringsfriheten, og at det nå er større vilje enn tidligere til å forstå forskjellene mellom moderate og ekstreme islamkritikere.

Men blant flere av Documents lesere betraktes selve ordene «ekstrem» og «islamofob» som språklige overgrep, uansett hvem de brukes på. Dette er en vei andre miljøer har gått tidligere, dette å henge seg opp i ord de oppfatter som støtende. Vi kjenner fenomenet som «politisk korrekthet». Jeg likte det ikke i sin opprinnelige form, og jeg liker det heller ikke blant innvandringskritikere.

En annen aktør som ser på seg selv som ofre er Fremskrittspartiet. Det er kanskje mest et symptom på det underliggende problemet: Velgerne til Frp ser på seg selv som utstøtte fra det gode selskap. Noe de faktisk er. Derfor spiller Frp på selvmedlidenheten deres, og forsterker identiteten deres som ofre. Jeg er Frp-velger selv. Jeg merker den kontinuerlige mobbingen. Men ingen kan tvinge deg til å synes synd på deg selv. Det er et valg du tar.

Hets mot flere

Innvandringskritikere blir stemplet og hetset. Men de er ikke alene. Kvinner som deltar i offentlige debatter får truende og ubehagelige henvendelser. Klimaforskere mottar drapstrusler. Det gjør også forskere innen islam og multikulturalisme. Og innvandringskritikerne er ikke de eneste som blir rammet av vagt definerte negative merkelapper som plasserer dem utenfor det gode selskap.

Det gjør da sannelig også norske muslimer.

Det blir noe selvgodt over det når personer som står trygt innenfor det respektable meningssentrum forsikrer oss om hvor høyt det er under taket i mediemiljøet deres. Hva vet de om det å sitte, år etter år, og se deg selv definert som en av de slemme? Det er ikke helt ubegrunnet at moderate innvandringskritikere skriver under pseudonym på Document. Frykten for hva som skjer hvis de skriver under fullt navn er kanskje overdrevet, men den er ekte, og forståelig.

Stemplingen skjer. Men det er skadelig å dvele ved det, og bygge identiteten din på det. Det er skadelig for deg selv, og for saken du kjemper for. Det forskyver perspektivet ditt, og gjør at andre tar deg mindre seriøst.

Tenåring

Den Andre Innvandringsdebatten har på en måte havnet i tenårene: Selvsentrert og sutrete, men med potensiale til noe nytt og stort.

Nå er det på tide å bli voksen.

Bjørn Stærk deltar i nettdebatten.