FOTO: PRIVAT

FOTO: privat

Men med blikket låst mot Miami, ser ikke Aftenposten showet i Caracas. Og mens Chávez spiller softball sammen med ministrene sine og morer seg på medienes bekostning, beskriver avisen med tilsynelatende imponerende innsidekunnskap hvordan regjeringsmedlemmer i det skjulte «kniver om» å ta over makten, nå som Chávez «ligger på akuttmottak med alvorlig nyresvikt”.

Sånt skjer lett når man holder seg til en ensidig svart-hvitt-fortelling, om et nyhetsfenomen som Hugo Chávez. I dette tilfellet kunne hovedpersonen selv oppklare med Mark Twain-linjen «ryktet om min død er betydelig overdrevet». Men ikke alle røverhistorier dør like enkelt. I samme artikkel fastslår Aftenposten at Venezuela er «nærmest eneveldig» og at Chávez «systematisk» vil «kneble all opposisjon».

Slike anklager har Aftenposten framført som absolutte sannheter lenge. Fra overskrifter som «Angriper ytringsfriheten» og «forbud mot politisk debatt før kl 23» i 2004 til «enevelde», «diktatur» og «enehersker» i overskrifter om Chávez i år. En lederartikkel forklarte Chávez’ valgseier i 2009 med at flertallet er «hjernevasket». I en av årets artikler ble Chávez omtalt som «diktator midt på skalaen mellom normal og psykopat».

Fakta

Siden publikum fortjener et realistisk bilde av verdens tredje mest omtalte utenlandske statsleder i norsk presse, skal jeg her introdusere noen grunnleggende og svært enkelt observerbare fakta. Fakta som Aftenpostens interesserte lesere for det meste har blitt snytt for i de 643 artiklene avisen har skrevet om Chávez.

Først «eneveldet»: Gjennom de 15 valg og folkeavstemninger som er avholdt i Venezuela under Chávez’ styre har opposisjonen alltid hatt formelle maktposisjoner på alle nivåer: i nasjonalforsamlingen, som ordførere og som delstatsguvernører. Guvernørene mottar store økonomiske overføringer fra staten, og har sine egne tungt væpnede politistyrker, som to av opposisjonens guvernører brukte mot Chávez under militærkuppet i 2002. I tillegg sitter opposisjonen på betydelig økonomisk makt.

Latin-Amerika har verdens skjeveste fordeling, og på 1990-tallet, før Chávez ble valgt, nådde levekårsforskjellene i Venezuela nesten nivået til Sør-Afrika under apartheid. To av de tre øverste på Forbes liste over Latin-Amerikas rikeste er venezuelanere, og har begge vært aktive i opposisjonen mot Chávez. Presidenten for Venezuelas NHO, Pedro Carmona fikk sågar prøve seg som diktator i 2002 helt til fattigfolket og ulydige soldater overvant militærkuppet. USA gir også pengestøtte.

Så til det mektige katolske hierarkiet. Venezuelas religiøse overhode utnevnes ikke av regjeringen, slik ordningen er i Norge, men av den konservative Paven i Vatikanet. Jeg møtte selv presten som velsignet Carmona under kuppmakernes TV-overførte seiersseremoni i presidentpalasset. Han var rektor på det private katolske universitetet i Caracas, der jeg studerte. Universitetet, som enda ikke har byttet rektor, får fortsatt statsstøtte.

Ytringsfriheten

Ytringsfrihetens vilkår i Venezuela er omdiskutert. Eksempelvis mener Brasils Lula at Venezuela har «overskudd på demokrati og ytringsfrihet», mens både Bush-administrasjonen og Human Rights Watch har sagt at Chávez «ønsker å kneble den». Jeg kunne oppfordret Aftenposten til å by leseren begge syn, ikke bare det ene. I stedet vil jeg slå et slag for undersøkende journalistikk. Det finnes nemlig en idiotsikker metode for håndfaste fakta om hva som faktisk tillates av ytringer: å se en venezuelansk TV-sending eller lese en venezuelansk avisartikkel.

Slik kan man for eksempel støte på følgende: En lang artikkel i storavisen El Universal om hvordan Chávez fortjener en smertefull død av kreften; Avisen, el Nuevo País sin artikkel om at Chávez vil ende opp som Saddam Hussein, det vil si hengt; og intervjuet med eieren av TV-kanalen Globovisión, som foreslo at Venezuela skulle kopiere statskuppet Honduras, der landets valgte president ble bortført av militæret i 2009.

Listen kan lett gjøres lang.

For slike saker, selvfølgelig blandet med mer saklig og velbegrunnet kritikk av presidenten, finner man daglig i landets mer enn 300 TV-kanaler, radiostasjoner og aviser. Det underligste med å sitte i Venezuela og se Aftenposten nærmest kopiere sin ensidige Chávez-kritikk fra venezuelanske massemedier, er imidlertid at avisen i snart 10 år har påstått at disse «knebles» av Chávez.

Faktum er at det før 2003 ikke fantes en eneste Chávez-vennlig dagsavis i Venezuela. I dag er det to - forsvinnende lite i forhold til aviser med motsatt tendens. Kuppregimets forsvarsminister uttalte i 2002 at «mediene var vårt store våpen», og alle de store private TV-kanalene ble offentlig takket. Disse dominerer fortsatt med rundt 85 prosent av markedet, mens de i overkant Chávez-hyllende statskanalene knapt har 15 prosent.

Kuppet

Under kuppet fremførte diktator Carmona en spesiell takk til de utenlandske mediene. Med god grunn. I Aftenpostens to faktabokser om kuppet, for eksempel, fikk Chávez overskriften «kuppmaker og populist», mens Carmona ble titulert «diplomatisk problemløser». Da hadde Carmona nettopp oppløst nasjonalforsamlingen, avsatt ordførere og guvernører; vraket grunnloven; og sendt politi og militæret ut for å arrestere folkevalgte og andre som motsatte seg militærkuppet. Aftenpostens kuppdekning var faktisk en direkte årsak til at jeg dro til Venezuela selv i 2002.

Siden har jeg blant annet intervjuet Chávez for Dagens Næringsliv, og nå sist opposisjonsleder, Henrique Capriles Radonsky. Radonsky ble filmet mens han ledet politistyrken som arresterte justisministeren under militærkuppet mot Chávez. Han fikk amnesti og er nå delstatsguvernør og opposisjonens mest populære presidentkandidat foran valget i 2012.

Kanskje har han ikke lest Aftenpostens artikler om diktatur, knebling og enevelde, tenkte jeg, da jeg brøytet meg fram mellom journalister og TV-kameraer for å høre Radonsky erklære at han kommer til å bli Venezuelas neste president.