Pedagogiske teorier. I tre innlegg i Aftenposten lørdag 22. januar hevdes det at jeg har begått en skivebom og publiserer vrengebilder når jeg omtaler fire av mine kolleger innenfor pedagogisk teori som "skurker". Saken er denne: Som et "forfattergrep" valgte jeg å referere til fire navngitte kolleger, og jeg gjorde det for å gi fremstillingen den størst mulige troverdighet. Den hegemoniske tenkningen skulle få anledning til å tale med egen røst. Her og nå velger jeg å avstå fra polemikk med innsenderne i Aftenposten fordi det er viktigere for meg å gi ytterligere belegg for at vår tids toneangivende pedagogisk teori har meldt seg ut av virkelighetens verden. Dette belegg finner jeg i boken "Utdanning for informasjonssamfunnet" skrevet av Svein Østerud, som er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo. Boken kom på markedet høsten 2004, og den kan kort karakteriseres slik: Østeruds helter er dels den barnesentrerte pedagogikkens dominerende skikkelse John Dewey, dels romantikerne fra 1970-årene (for eksempel Knut Illeris) og dels den senere tids postmodernister. Mens den skolepolitiske debatten gjennom de senere årene har samlet stor oppmerksomhet om mangelen på arbeidsiver hos norske elever, om uroen i skolen og dermed om motivasjonsproblemet, så velger Østerud helt å overse denne problemstillingen. Østerud beklager seg over at Kristin Clemet demonterer enhetsskolen, men han ser ikke at denne høyrepolitikken bare kan møtes med hardt arbeid fra så vel lærere som elever i den offentlige skolen.I en tid hvor den almene debatten har samlet seg om fenomenet ettergivenhetskulturen i skolen, er Østerud først og fremst opptatt av at skolens arbeid må ta utgangspunkt i elevenes erfaringer. Og slik jeg leser ham, distanserer han seg fra positivismens objektivitetskrav og tro på årsak- virknings-tenkning, og han gjør det til fordel for en postmodernistisk betoning av subjektiviteten. Det som imidlertid gjør sterkest inntrykk på meg, er Østeruds syn på den generelle læreplanen for en grunnopplæring og voksenopplæring av 1993. Denne planen karakteriseres som en meningsløshet i vår postmodernistiske tidsalder. Den betoner et makroorientert samfunnsøkonomisk perspektiv, den bekjenner seg til kristne og humanistiske verdier, den tegner et negativt bilde av ungdommen, den betoner plikt og ansvar og fremhever med moralsk pekefinger den protestantiske arbeidsetikk. Den inngår i en tenkemåte som gjør lærerne til funksjonærer.Denne planen har nå alle instanser i det skolepolitiske miljøet i Norge gitt sin tilslutning, og i den innstillingen som Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité avga sommeren 2004 om Clemets melding "Kultur for læring", uttalte den enstemmig: "Komiteen viser til at den generelle delen av læreplanen for grunnskolen og videregående opplæring bygger på et verdigrunnlag det er stor oppslutning om . . . Komiteen støtter at denne videreføres i sin nåværende form og opprettholdes som forskrift. Den generelle delen av læreplanen gir en bred forståelse av hvordan mennesker modnes, kunnskap bygges og kompetanse utvikles, og angir rike mål for hva den enkelte elev skal tilegne seg i løpet av utdanningen."Denne planen, som alle partier fra SV til Fr.p. slutter opp om, går Østerud hardt ut mot og beskriver som et uegnet grunnlag for fremtidens skole. Derfor spør jeg: Er det noen fra pedagogikkseksjonen i lærerutdannelsen som tør å distansere seg fra postmodernisten Østerud?