Min bereiste venn, som nylig besøkte Kina, kom hjem like begeistret denne uken etter å ha mesket seg med oljeeliten på Sanderstølen. The Golden Age of Gas var nå hans hovedtema. Gass er selve løsningen, og ikke problemet, for forurensingsutfordringen. Vannkraften er utbygd, kjernekraft er uakseptabel, kull forurenser like mye som enkelte norske politikere tror at gass gjør, og olje er det for lite av.

Tusenårsrike.

"Vi står på terskelen til gassens tusenårsrike, har nok ressurser for de neste 200 år, som forurenser vesentlig mindre enn noe realistisk alternativ, og alt dette til en lavere kostnad enn med både olje og kull." Hans øyne lyste, og så hadde han i tillegg kontrahert noen LNG-skip for uegennyttig å bidra til å bringe tusenårsriket innen energi til oss alle. Pressens ansvar for å beskytte intervjuobjekter mot utsagn som er så tåpelige at de skader intervjuobjektet selv, rant meg i hu. Jeg prøvde å redde hans sosiale aktelse ved forsiktig å påpeke noen aksepterte sannheter."Gasskraftverk er ikke bare forurensende, men sterkt forurensende, et kraftverk er like ille for vår velferd som 200 000 biler, og dessuten vil hverken Hydro eller Statoil bygge noe gasskraftverk her til lands. Som om det ikke er nok; snart vil alternativ, fornybar energi redde oss ut av knipen." Nå kunne ikke bare hans omdømme reddes, kanskje han også kunne få solgt sine skipskontrakter før hele verden anerkjente de norske sannheter. Han var for hjernevasket til å forstå sitt eget problem.

Naturgass.

"Vi kan selvsagt klare oss uten naturgass i verden, men da må Kina og India stoppe sin vekst, EU må glemme sine vekstambisjoner, eller brenne kull og dermed bryte Kyoto-avtalen." Han hadde vett nok til ikke å ta USA med i sin tirade; selv han visste at der var det ikke håp. "Men," tilføyde han, "Kina og India er ikke på noen måte villige til å bære byrdene med mindre utslipp, nå når turen endelig er kommet til bedre levestandard der. EU ser faktisk overgangen fra kull til gass som den eneste måten de realistisk kan oppfylle sine Kyoto-forpliktelser på." Og så kom det siste argument fra hans formørkede sinn: "Hvis vi ikke bruker gassen vår, brennes det kull andre steder i verden, og dermed øker faktisk den totale forurensningen.""Men hva med atomkraft da," innvendte jeg spakt, "Frankrike får storparten av sin elektrisitet fra den kilden. Kina bygger i tillegg til sitt nye kullkraftverk hver annen uke, to- tre atomkraftverk i året, og Finland er en pionér i Norden og bygger et nytt slikt." Endelig ga han meg rett i noe. "Atomkraft er politisk helt ukorrekt. Velgerne foretrekker helt klart kraftkilder som er garantert å gi utslipp - som kull, olje og gass - fremfor den eneste kilden som ikke gir noen utslipp overhodet, med det ene unntak fra den foreldede teknologien i Tsjernobyl."

Alternativ kraft.

"Den eneste kilden," innvendte jeg, "har du ikke hørt om solceller, vindkraft og bølgekraft?" Han så på meg på sin arrogante måte, "Morsomme hobbyer som bare overlever ved så fete subsidier at de minner om norsk landbruk. Selv om alle disse vokser med 10 % pr. år de neste 20 årene, vil de bare dekke én prosent av verdens energibehov." "Mener du altså i fullt alvor at naturgass ikke bare er nøkkelen til å møte jordens energibehov de neste hundreår, men også er den politisk akseptable energibærer som gir minst utslipp?"

Villfarelse.

Jeg prøvde å sette tingene på spissen slik at han kunne innse sine egne villfarelser. "Endelig har du forstått det"; han så slett ikke ut som om han var bekymret for min mentale tilstand, og for å vri kniven om i såret tilføyde han: "Det eneste gode med den norske anerkjente sannheten om gasskraft, er at den bare gjelder i Norge. Heldigvis er vi rike nok til å tåle at vi ikke bruker denne ressursen; det er verre med de økte totale utslippene."Jeg tok det siste ord. "Kanskje du har rett, men jeg er i hvert fall den som får best samvittighet, og det har jeg som nordmann råd til." Jens Ulltveit-Moe er hovedaksjonær og konsernsjef i Umoe. Han var i perioden 2001- 2004 president i Næringslivets Hovedorganisasjon, NHO. ØKONOMI UKESLUTTJens Ulltveit-Moe