Energidebatt. Norsk energidebatt har lenge vært dominert av politikere og miljøengasjerte ungdommer, som tror at gass kan brennes i stor skala uten utslipp av CO2, og med en klokkertro på vindkraft. Det tragiske resultatet har vært at norsk gass, som i energiinnhold snart utgjør det tidobbelte av norsk vannkraft, stort sett bare har kunnet brennes av utlendinger, mens vindmøller gror opp som paddehatter langs norskekysten. Heldigvis ser det nå ut til at debatten har tatt en vending litt mer preget av fornuft. Aftenposten lot tidligere president i NHO, Jens Ulltveit-Moe, slippe til 11.2. med ironiske kommentarer til norsk holdning til gass og alternative energikilder. Eystein Gjelsvik fikk 21.12. fremlegge LOs bekymring for norske arbeidsplasser, hvis restriksjonene på bruk av gass i Norge fikk lov til å fortsette. Adresseavisen forteller at de lokale motstanderne av en stor planlagt vindpark på Frøya har fått politikerne til å gå med på folkeavstemning, og at fagavdelingen for miljøvern i Sør-Trøndelag fylkeskommune frarår konsesjon.

Svik.

I Bergens Tidende hadde nylig Erling Gjelsvik et meget engasjert innlegg om "Sviket mot vestlandskysten". Han uttaler blant annet at noe av det mest provoserende ved vindkraftsatsingen er det ekstreme misforholdet mellom belastningen den påfører naturen og det tarvelige utbyttet i form av energi. Når vi likevel er kommet i den ulykkelige situasjon at en serie av vindmølleparker allerede er og ligger an til å bli virkelighet, er det først og fremst fordi dette er en energisatsing som ikke risikerer å møte særlig motstand fra miljølobbyen. Særlig Bellona og Natur og Ungdom bærer et blytungt ansvar for denne miljøforbrytelsen. Dersom bare de foreliggende vindkraftplanene blir realisert, vil det i løpet av få år være nær sagt umulig å seile langs kysten uten å feste blikket på en skog av vindmøller med tilhørende kraftlinjer.