Utskrift er sponset av InkClub InkClub
  • Marlene Dietrich fikk sitt gjennombrudd i filmen Den blå engel, som ble innspilt i filmstudioet Babelsberg utenfor Berlin.

    FOTO: Arkivfoto

100 dramatiske år

Under Berlinalen ble verdens eldste filmstudio feiret for sine 100 år. Babelsbergs dramatiske historie berører også Sølvbjørnvinneren, Barbara, som var festivalens høydepunkt for mange.

Det legendariske filmstudioet Babelsberg i Berlin fyller 100 år og ble feiret med eget sideprogram under årets Berlinale. Studioets historie gjenspeiler filmhistorien på en dramatisk måte: Her ble den tyske filmen skapt, av filmskapere som Fritz Lang, Wilhelm Murnau og Josef von Sternberg, og her ble den ødelagt av naziveldet og det påfølgende DDR-regimet. Nazistene og kommunistene ødela filmkulturen, beklaget Fritz Lang en gang på 50-tallet, men enda verre var det at de ødela det tyske språket.

Naturlig fargepalett

I den strålende filmen Barbara, som vant en Sølvbjørn for beste regi, ser vi hvordan forfulgte mennesker i DDR utviklet egne koder for å manøvrere seg under radaren til det totalitære regimet. Vi møter to leger som hver for seg er blitt utplassert på landsbygda: hun straffes fordi hun har søkt om visum til å reise ut, han har måttet ta støyten for en tabbe på et nasjonalt prestisjesykehus. I et samfunn der alle overvåker alle ser hun på hans vennlige tilnærmelser med stor mistenksomhet.

Men gradvis, gjennom en kommunikasjon der den minste betoning av et ord eller et blikk får avgjørende betydning, dras de mot hverandre.

Barbara hører ikke hjemme i det siste tiårets tendens med såkalte ostalgifilmer om det gamle DDR. Her finner du ikke de deprimerende grønnbrune fargene fra filmer som De andres liv, men en mer naturlig fargepalett med et skarpt lys som ikke gir rom for nostalgi. Filmen viser at kjærlighet var mulig i DDR, men den hadde sin pris og krevde bestemte strategier. Den burde ha gitt en skuespillerpris til Nina Hoss, som briljerer med et tilbakeholdent, nyanserikt spill.

Hollywood og Senegal

Som publikumsfestival kan Berlin skilte med et bredt register av filmer, fra sentimentale Hollywood-filmer som Extremely Loud and Incredibly Close til poetiske, fabulerende filmer som Tey fra Senegal.

Som åpningsfilm passet Fare well my Queen godt til festivalens fokus på omveltning og revolusjon. Vi befinner oss ved den franske solkongens hoff i 1789, blant et tjenerskap som har fått ferten av at hoffet kan stå for fall. I Jayne Mansfields car står også gamle verdier for fall, denne gangen innen en sørstatsfamilie som rakner av Vietnamkrig og ungdomsopprør. Men regissør og skuespiller Billy Bob Thornton henfaller for ofte til det corny og sentimentale.

Sveitsiske søsken

Den sterkeste filmen ved siden av Barbara er den franske filmen Sister som må være regissør Ursula Meiers internasjonale gjennombrudd. Her møter vi et søskenpar som lever fra hånd til munn i en sveitsisk alpelandsby. Filmen var spesialskrevet for den unge stjernen Lea Seydoux, men det er nykommeren, 12-åringen Kacey Mottet, som er filmens emosjonelle senter i en sensasjonell rolle. Hovedrollen i Haywire er også spesialskrevet – for kampsportstjernen Gina Carano. Det var befriende for en gangs skyld å se en veldreid actionthriller nesten blottet for digitale effekter, der Steven Soderbergh tilfører formatet sine sofistikerte regigrep.

Som så ofte under Berlinalen kan det lønne seg å ta turen rundt hjørnet til kinoene som viser filmene i sideprogrammene. Det er her du finner filmer med lavere økonomiske risiko og høyere kunstnerisk vågemot. Som Aftenposten skrev tidligere i uken, er den såkalte arabiske våren tildelt en sentral plass.

Ai Weiwei

Men demokratiforkjemperen med størst stjernestatus i Berlin er den kinesiske kunstneren Ai Weiwei. I Ai Weiwei : Never Sorry gir han oss unikt innblikk i sine strategier som dissident. Motstand og overgrep er også nøkkelord for Diaz: Don’t clean up this blood og Summit .

Her får vi gjensyn med politiets brutale overgrep på aktivister under G8-toppmøtet i Genova i 2001 – først som blodig fiksjon, deretter gjennom en dokumentarfilm som avdekker en større kontekst.

For den som fortsatt orker mer, gjensto den tøffeste distansen under årets Berlinale: Werner Herzogs over tre timer lange dokumentarportrett av dødsdømte fanger i Death Row, der han følger flere hele veien frem til henrettelsen.

Den norske distributøren Arthaus har kjøpt kinorettighetene til Barbara.

Kommentarer

Debatten vil bli moderert i ettertid

Siste fra seksjon

Relaterte bilder

Barbara hører ikke hjemme i det siste tiårets tendens med såkalte ostalgi-filmer om det gamle DDR

Barbara hører ikke hjemme i det siste tiårets tendens med såkalte ostalgi-filmer om det gamle DDR FOTO: Christian Schulz

Mest lest meninger

En skitten folkeaksjon

Bør fremlegge skikkelig dokumentasjon for påstandene

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer

Tjenester

Dagens eAvis

Aftenposten eAvis

Kjøp dagens eAvis

Les mer