«77 perlemennesker»

Rettssal 250 er full av kontraster som utfyller hverandre. Som når en stødig politietterforsker og en nøktern rettsmedisiner i detalj redegjør for det enkelte drap på Utøya, mens rørte bistandsadvokater har fått oppgaven med å tegne et bilde av det enkelte offer. Slik legges både det faktiske og det menneskelige på rettens bord. Hver for seg gjør det inntrykk, men det er kombinasjonen som fyller rettssalen med en intens stillhet og blanke øyne.

«77 perler»

Det føles riktig at det gjøres på denne måten.

For ofrenes skjebne har en sentral plass i drapssaker. Da skal det ikke være slik at de forsvinner i denne fordi det er så ufattelig mange av dem.

Harald Stanghelle

FOTO: Signe Dons

I går hang det et hjemmelaget, fargerikt perlekjede på sikkerhetsgjerdet utenfor Tinghuset: «77 perler for 77 perlemennesker», lød den håndskrevne hilsenen som fulgte med. Det er disse 77 som nå trer så tydelig frem for rettens fem dommere.

Fine portretter

Vi får høre at 15-åringen Birgitte Smetbak var «veldig omsorgsfull», og at 51 år gamle Trond Berntsen ville «gå gjennom ild og vann» for de to ungene sine. 45-åringen Monica Bøsei beskrives som «klippe og mor», mens 16 år gamle Steinar Jessen ikke kunne «stå og se på at noen følte seg utenfor». Alt mens rettens storskjermer fylles av gode - og ofte glade - amatørfoto av den enkelte. Slik blir den enkelte også i retten minnet som menneske, og ikke utelukkende som terroroffer.

I kontrast til dette får vi også høre om hvor mange skudd den enkelte ble rammet av. Hvor de ble funnet og i hvilken rekkefølge drapene skjedde. Det vises bilder av drapsstedene og ved hjelp av en legemsstor grå dukke viser rettsmedisineren hvor på den enkelte skuddene traff.

Smertefull kunnskap

Mange spør seg nok om denne detaljrikdommen er nødvendig. Og for mange etterlatte er den det. Ikke minst fordi det i hvert enkelt drap svares på spørsmålet om «bevisstløshet og død har inntruffet momentant». Noen får svar til en slags trøst i tragediens mørke. Andre ikke. Felles for svært mange er likevel behovet for å vite. Alternativet er jo oftest ikke å la være å tenke på hva som skjedde, men at det overlates til fantasien og marerittene.

Noen får svar til en slags trøst i tragediens mørke. Andre ikke. Felles for mange er behovet for å vite.

Da kan selv smertefull kunnskap være viktig. For noen kan den også være et nødvendig grunnlag å gå videre på. Vi kjenner disse menneskelige mekanismene fra andre drapssaker. At et helt samfunn er tragedierammet, gjør ikke behovet for svar mindre.

Det er dette Oslo tingrett skal bruke mesteparten av den kommende uken til. Det vil bli mørke dager for dem som er til stede. Vondest vil det bli for de mange pårørende som igjen opplever nærhet til den ondskap som raserte så mange liv.