Å ta imot er ikke alltid lett

Det er ytterst sjelden det blir arrangert en konferanse om privat finansiering av forskning, slik det skjedde i går. Det er minst fem år siden sist.

Og hva har skjedd på den tiden? Vel, filantropien er blitt litt mer av et konsolidert felt, men det er lite, og ennå er det bare spredte enkeltaktører som investerer. Det trengs en samlet, koordinert offensiv.

«Komfortabel» regjering

Norge ligger mye høyere i andel offentlige bevilgninger til universiteter og høyskoler enn nabolandene. Slik vil SV-ledelsen i Kunnskapsdepartementet ha det – en nesten total dominans av statlige penger: «Jeg er veldig komfortabel med dette», som statssekretær Kyrre Lekve (SV) gjentok gang på gang i går. En bedrøvelig erklæring som direkte hindrer maktspredning.

Ja, Lekve bruker endatil en skjerpet retorikk om at hele sektoren er «statens ansvar». Visjoner om Norges utvikling er det tydeligvis bare politikere som skal ha. Typisk i et Norge der staten endatil «infiltrerer» det uavhengige sivilsamfunnet – med penger.

Statssekretæren prøver også å bagatellisere privat finansiering ved å hevde at de betyr lite i den store sammenhengen. Men det dreier seg faktisk om milliardbeløp. Og midlene er nesten uten unntak frie, de går til grunnforskning bestemt av mottagerne.

Situasjonen i dag kommer til å forsterke seg negativt – slike tall som at Sverige bruker 9500 private kroner pr. hode til forskning, Norge bare 4600.

Det er paradoksalt at Kunnskapsdepartementet var medarrangør i går, siden statsråd Tore Aasland (SV) er ansvarlig for å legge ned et av de få virkemidler vi har hatt for private penger, gaveforsterkningsordningen: 1,3 milliarder er donert under ordningen og har utløst 320 millioner ekstra fra staten (25 øre for hver gitte krone) på få år.

Samfunnsbyggende investeringer

Noen har sagt at det er like vanskelig å gi bort penger i Norge som å tjene dem. Dessverre stemmer det. Givere må bare fortsette å investere, uavhengig av at det mangler økonomiske incentiver. Det er da også viljen til å bygge noe i samfunnet gjennom investeringene som primært motiverer dem, ikke skattereglene.

Nå må vi snarere se mer på mottakerne: Er universitetene, høyskolene og andre institusjoner profesjonelle nok til å ta imot gaver? I altfor liten grad. Universitetet i Oslo opprettet én stilling for noen år siden for å arbeide med dette. Så ble det stille. Helt stille.

Hvordan skal man så satse? Jo: Aktiv fundraising må forankres i og drives frem av ledelsen, man må belønne dem som reiser finansiering og også synliggjøre resultatene for omverdenen.

I dag er de norske universitetene både uprofesjonelle og passive på mottakssiden. Universitetene burde nå slå seg sammen i et initiativ for å reise for eksempel en milliard private kroner til forskning i løpet av tre år. De greier det hvis de vil.

Tar du initiativet, Oslo-rektor Ole Petter Ottersen, eller vil du bare lobbyere for neste statsbudsjett?

knut.olav.amas@aftenposten.no

Twitter.com/knutolavamas