FIOLINISTEN dirigenten Yehudi Menuhin (1916–99) var, ikke minst på grunn av sine menneskelige brobygger- og inspiratorevner, en av de mest interessante musikerpersonlighetene i det forrige århundret. Og hans genuine engasjement for samfunnet og ikke minst for den unge generasjonen, gjør ham til et like stort forbilde som menneske, som han var som musiker.
I 1983 grunnla han også Menuhin- konkurransen, med den hensikt å gi begavede unge fiolinister en møteplass og et mulig springbrett for videre utvikling og karrière. Etter iherdig innsats fra det norske miljøet ble konkurransen i år lagt til Oslo, noe som i seg selv er et stort kompliment til nivået i norsk musikkliv.
Fem norske.
Det ble konkurrert i to klasser (under 16 og under 22 år), og de 42 deltagerne som gjennom uttagninger hadde kvalifisert seg til å få spille i Oslo, tilhører utvilsomt et ypperste sjikt av unge fiolintalenter i verden.
Når den mangeårige lederen for konkurransen i tillegg mente at nivået aldri har vært høyere enn i år, er det faktisk oppsiktsvekkende at hele fem av deltagerne var norske.
Det er med andre ord åpenbart at det gjøres så mye riktig i musikkmiljøet i Norge – og i strykermiljøet på Barratt Due Musikkinstitutt i særdeleshet – hva gjelder å legge til rette for og foredle talent, at deres metoder og prosesser oppriktig burde interessere også andre samfunnsområder.
Hva kreves?
I idrettsfeltet regner man at topputøvere i gjennomsnitt har 10000 treningstimer før de når Olympiatoppen-nivå. Det tilsvarende timetallet for å bli fiolinsolist på øverste internasjonale nivå, er minst like høyt.
Men tidlig og grundig oppfølging av de store talentene er ikke bare avgjørende i felt som musikk og idrett, men gjelder strengt tatt de fleste topprestasjonsfelt. For det er ikke bare i musikk og idrett at konkurransen er internasjonal og prestasjoner kontinuerlig måles opp mot det ypperste og fremste i verden.
Dette er i stadig større grad virkeligheten og målestokken også i akademia og i næringslivet.
Kunnskapsdepartementet
I dette bildet er det ikke bare trist, men direkte pinlig at alle nivåer i Kunnskapsdepartementet takket nei til å delta på Menuhin-konkurransens mest interessante seminar sist lørdag, Tid for talent, der tunge representanter både fra universitetet, næringslivet, idretten og musikklivet satt i panelet. Det er lett å tolke departementets fravær som en indikasjon på hvor betent ikke bare elite-, men også talentbegrepet er i sentrale deler av offisielle Norge.
Selvfølgelig er det viktig å fokusere på bredde, grasrot og mangfold. Men jeg trodde likevel vi hadde kommet forbi det stadiet der debatten omkring talent og de fremste, ble møtt med taushet.
Inspirerende.
De unge musikerprestasjonene som Oslos publikum fikk oppleve under juniorfinalen på Norges musikkhøgskole sist fredag, og på hovedscenen i operaen under lørdagens seniorfinale, var i hvert fall en oppvisning i talent. Gripende. Rørende.
Og – slik alle suverene prestasjoner dypest sett er – svært inspirerende. Menuhin – hvor enn han nå er – må være usannsynlig stolt.
Kommentarer