All makt til produsenten

Før han overtok makten i Nord-Korea, måtte han jobbe litt på gulvet og var således i noen år kulturminister for sin far, Den store leder, Menneskehetens strålende sol som aldri går ned i våre hjerter, også kjent som Kim Il Sung. I 1973 ga Kim Jung-il ut en bok om filmkunst, On the Art of Cinema.

Spesielt interesserte kan bestille den på Amazon for 138 dollar, men ut ifra de sitatene som er tilgjengelige på nettet, virker det som overkill å lese hele. Han skriver ikke om hvilken filmkunst som helst, men om den kommunistiske og da nærmere bestemt den spesielle, undertrykkende varianten som Nord-Korea var så glad i.

Et eksempel: "Den kapitalistiske filmen, som fremhever ansiktene til noen få, kjente stjerner for å innynde seg hos publikum, er i bunn og grunn en reaksjonær kunstform som reduserer stjernene til nikkedukker og filmen til en vare".

Skuffet leder

Akkurat dette utsagnet er det kanskje ikke vanskelig å være enig i, men det morsomme, eller tragiske, alt etter som man ser det, er at Kim Jung-il ikke kun hadde teoretisk interesse for film. Han var skuffet over de nordkoreanske filmene, syntes de var uoriginale og at regissørene i sin servilitet portretterte elendighet fordi de trodde det var det han ville ha.

Så da Kim Jung-ils sørkoreanske favorittregissør, Shin Sang-ok, som hadde laget rundt 60 spillefilmer på 20 år, noen av dem svært gode og til og med banebrytende, møtte motstand i Sør-Korea og fikk karrieren sin stoppet, kidnappet Kims agenter ham i Hongkong. I samme slengen tok de hans skuespillerkone, Choi Eun Hee.

Fanget

De to ble holdt fanget i fire år, uvitende om den andres skjebne, før de plutselig ble frigitt og møttes igjen under selskapeligheter høyt på strå i partiet.

Kim Jung-il skal ha beklaget den lange tiden de var fengslet. Han unnskyldte seg med at det hadde vært mye å gjøre på kontoret, men at Shin Sang-ok nå skulle få frie hender til å lage de filmene han (det vil si Kim Jung-il) ville.

Dette resulterte i syv spillefilmer, laget med store ressurser i et filmstudio med over 700 ansatte. Den mest kjente av disse er monsterfilmen Pulgasari (1985). Den er et kommunistisk rip off av den mer kjente Godzilla (1954). Den er av helt fantastisk lav kvalitet (klipp fins på YouTube), noe som naturligvis gjør den til en godbit for elskere av semmer film.

Shin Sang-ok og kona klarte på utrolig vis å flykte til frihet i 1986. Og lærepengen for oss her hjemme, nå som vi skal i gang med Operasjon Gullpalmen, er at vi blir nødt til å revitalisere oss selv. Det hjelper ikke å kidnappe Lars von Trier eller Ruben Östlund, noe som ellers kan virke fristende fra tid til annen.