DE ALLER FLESTE av oss vil i løpet av livet på en eller annen måte bli berørt av en kreftdiagnose. Enten som pasient eller som pårørende. Da må vi føle oss trygge på at behandlingen som tilbys, er den beste. Det er derfor forstemmende å se at sjansen for å overleve flere former for underlivskreft varierer stort ut fra hvilket sykehus man blir behandlet ved.
Ingen overraskelse.
Resultatene som nå offentliggjøres, er imidlertid ingen stor overraskelse. Allerede på 90-tallet foreslo flere utvalg å sentralisere behandlingen av kvinner med disse formene for underlivskreft og enkelte andre kreftformer. Årsaken var blant annet at fagmiljøene allerede da visste om forskjellene i overlevelse, selv om de ikke var like grundig dokumentert da som nå. Også for andre kreftformer, som for eksempel bryst, tykktarms - og endetarmskreft, er det vist at det har stor betydning for pasientens utsikter hvilket sykehus og hvilken kirurg som behandler. Den mest vanlige behandlingen av kreft er kirurgi. At resultatet av behandlingen da blir bedre ved sykehus med stort pasientvolum, og hvor kirurger med mye erfaring opererer, synes åpenbar. Øvelse gjør rett og slett mester. Likevel fortsetter små lokalsykehus og kirurgene der å behandle et fåtall pasienter.
Årsakene er flere.
Uansett hvor følsomt dette er, er det grunn til å anta at kirurgene selv bærer en del av ansvaret. De ønsker utfordringene denne type operasjoner representerer. Følelser, og ikke minst brennende hjerter for lokalsykehus, når ofte lenger enn fornuft og fagutvikling i sykehus-Norge. Ikke bare for legene, men også for befolkningen som kjemper for sitt lokale sykehus, er det vanskelig å se et eneste faglig argument for sentralisering. Men dette handler ikke om å bevare lokalsykehus, eller om enkeltlegers personlige ønsker om faglige utfordringer. Det handler om at små sykehus ikke har mulighet til å gi pasientene nødvendig høyteknologisk medisinsk kreftbehandling. For pasientenes skyld må dette sentraliseres til sykehus av en viss størrelse. For dem som er rammet, handler det om liv eller død.Behovet for sentralisering og etablering av nasjonal standardisering av deler av diagnostisering og livreddende behandling av kreft, er åpenbar og lenge etterspurt av fagekspertisen. En ny strategi for kreftbehandling foreslår da også at behandlingen av flere kreftformer sentraliseres. Det er et skritt i riktig retning. Nå må det understrekes at kreftpasienter i Norge stort sett får god og medisinsk fullt ut forsvarlig behandling, og at livsforlengende behandling og lindrende behandling bør gjøres nærmest mulig pasientens hjemsted. Kvalitetsforskjellen på livreddende behandling er imidlertid så stor at det er på høy tid at det nå blir tatt grep. Lik behandling er både en lovfestet pasientrettighet og en klar politisk målsetning.
Kommentarer