Anstendighetens tynne hinne

Bestialiteten har en like lang historie som menneskeheten. Det er utallige beretninger og arkeologiske minner om hva mennesker er i stand til å gjøre, og har gjort, mot hverandre i krig og konflikt. Skjending, vanhelligelse og mishandling både før og etter døden er en del av sivilisasjonenes skyggeside. Selv all mulig, og nødvendig, etisk utdannelse og forberedelse av soldater, klarer ikke å hindre overtramp og opptreden som man kan få frysninger av.

Det ligger, dessverre, i menneskenaturen selv. Sivilisasjonens ferniss er nettopp et ferniss, en tynn hinne som legges oppå og skjuler mørke krefter. Gjennom historien har vi sett at de mørke kreftene har vært både oppmuntret og brukt, til skrekk, til advarsel, som styringsmiddel – uten at det egentlig har vært stilt spørsmål ved om dette har vært riktig. Det har til og med vært oppfattet som rett og riktig.

På stake

Romerske keisere som satte henrettede kristnes hoder på stake, kilometer på kilometer på veiene inn til Roma, gjorde det uten samvittighetsnag. Puritanske kolonister i Amerika tok med seg engelske straffemetoder som brennemerking eller å skjære av ører og stikke jern gjennom tungen.

Beseirede fiender har sjelden hatt noen god skjebne. Overgivelse betydde den sikre død, gjerne etter tortur og med skjending av deres kropper etter døden nærmest som et ritual. Forestillingen om den noble fiende, og nåde for den beseirede, er et riddertidsfenomen. Og langt fra det som har vært det vanlige i historien.

Ritual

Likskjending er kjent, fra de forskjelligste kulturer og tidsepoker. Det er til dels gamle forestillinger som ligger til grunn. Likskjending har vært foretatt som en rituell handling, det som på latin kalles damnatia memoriae – utslettelse av minnet – om en person. Det er snakk om å utradere en persons eksistens, enten ved å ødelegge kroppen på ulikt vis, eller – noe mildere – fjerne dem fra fotografier eller mynter eller inskripsjoner.

Døden har ikke vært straff nok. Den italienske diktator Benito Mussolini og hans elskerinne Clara Petacci ble skutt av partisaner 28. april 1945. Likene ble dumpet på en plass i Milano, folk sparket i og spyttet på dem før de ble hengt opp ned på en kjøttkrok.

Fire amerikanske ansatte i sikkerhetsselskapet Blackwater ble drept, deretter trampet på og lemlestet før de ble hengt fra en bro i byen Falluja i Irak i 2004. De samme scenene kunne man se da amerikanske soldater ble trukket etter biler gjennom Somalias hovedstad Mogadishu i 2003.

Bildene fra Abu Graib-fengselet i Bagdad forteller også om noe av det samme, om nedverdigelse av mennesker, men da i levende live.

Boble

De urinerende marinesoldatene i Afghanistan faller inn i dette mønsteret. Deres opptreden forteller også om krigens virkelighet, om en boble der mennesker utsettes for dødelig fare hver dag, der hinnen mellom rett og galt viskes ut. Der de kan utføre handlinger de selv ikke forstår i etterkant.

En liten bok, "Den tunna hinnan mellan omsorg och grymhet", kan gi innsikt i hvorfor det er slik. Den svenske psykoanalytikeren Ludvig Igra sier det slik: Omsorg og grusomhet har samme kilde i mennesket. Bare en tynn hinne skiller dem. Vi har en medfødt evne til innlevelse og medfølelse. Men vi har også tendenser til ondskap i oss. Det skal lite til før hinnen brister. Vi må hele tiden arbeide for at det ikke skal skje.

kjell.dragnes@aftenposten.no