JANNE KRISTIANSENS skjebne som overvåkingssjef er spesiell. Med sin erfaring både som mangeårig forsvarer og som leder av Gjenopptagelseskommisjon kom hun på mange måter inn som en fremmed fugl i Politiets sikkerhetstjeneste. Hun førte i alle fall et mer spissformulert budskap enn sine forgjengere. Det ble ikke alltid tolket i beste mening.

Bekreftet selvfølgelighet

Så ble da også en bemerkning under Stortingets åpne 22.-juli-høring det siste hun gjorde som PST-sjef. Mer eller mindre direkte opplyste hun at Forsvarets etterretningstjeneste har folk som følger med i det som skjer i Pakistan. Opplysningen virket så selvfølgelig at ingen i rommet reagerte. Jan Bøhler er ærlig nok til å si at ingen av politikerne som var tilstede, oppfattet at dette skulle være spesielt kontroversielt. Det er jo også helt logisk at etterretningstjenesten følger ekstra godt med i det som skjer i Afghanistans naboland. Slikt er rett og slett en del av jobben som må gjøres.

Men en selvfølgelighet kan bli noe helt annet når den bekreftes av en PST-sjef. Da reagerer Forsvarets etterretningstjeneste med sinne, i Pakistan blir den norske ambassadøren kalt inn på teppet, mens man her hjemme etterforsker saken som et mulig taushetsbrudd.

Hemmelig eiendomsrett

Slik illustreres noe av dynamikken de hemmelige tjeneste har gjort til en del sitt credo: At selv en bekreftelse av det logiske kan bli en trussel. Ikke minst fordi det nærmest tvinger frem motreaksjoner. Derfor hadde Janne Kristiansen neppe noe annet valg enn å trekke seg etter tabben det var å bevege seg inn på enemerkene til Forsvarets etterretningstjeneste i en åpen høring.

For det hører med til historien at enhver hemmelig tjeneste insisterer på selv å ha "eiendomsrett" til sine egne hemmeligheter. Det er derfor ikke en PST-sjefs privilegium å nedgradere hemmeligheter fra en annen etterretningsorganisasjon enn sin egen.

Omdiskutert

I det politiske miljøet har Janne Kristiansen siden 22.juli-tragedien vært en omdiskutert overvåkingssjef.- Det visste hun selvfølgelig, og dette kan indirekte ha medvirket til den beslutningen som ble offentliggjort natt til i går. Deler av opposisjonen har vært svært så ivrige til å kritisere henne. Justisminister Grete Faremo vil på sin side naturlig nok vil vente på 22.juli-kommisjonens rapport før det skal felles noen dom over PSTs rolle da Anders Behring Breivik snudd opp-ned på det norske samfunnet.

I et slikt perspektiv er det verdt å merke seg at tre av de viktigste aktørene i forhold til terrorberedskapen her i landet ikke nå ikke lenger sitter i stillingene sine. Politidirektør Ingelin Killengreen var gått av allerede før 22.juli. Justisminister Knut Storberget gikk av i fjor høst. Og nå altså Janne Kristiansen.

Demokratisk katastrofe

Det er ingen direkte sammenheng mellom udåden 22.juli og disse avgangene. Likevel er det nok en viss indirekte sammenheng mellom de to siste og den slitasje som hele det norske samfunnet merker etter det vi har vært gjennom.

Ved en skjebnens ironi blir det nå Grete Faremos oppgave å skaffe landet en ny overvåkingssjef. Ironien kommer av at det nå er drøyt 15 år siden hun selv måtte gå av som statsråd etter en overvåkingsskandale. Det var en meget omdiskutert avgang, men den førte nok til at Faremo bedre enn de fleste forstår noen av de utallige snubletrådene som kan legges ut for en overvåkingssjef.

Det avgjørende er å finne en PST-sjef som kan opparbeide seg tillit hos både politikere og folk flest. Men dette innebærer også at den nye sjefen i PSTs bygning i Nydalen må tåle å videreføre den åpenhetslinje vi har sett en tid. Det må være en dialog mellom et moderne sikkerhetspoliti og publikum. Det må også være en form for ubevisst tillit til at PST forvalter opplysningene som gis dem på en klok måte. Det siste vi trenger, er en ensporet hysjsjef uten genuin evne til refleksjon og analyse. Da kan det hele fort ende i en demokratisk katastrofe - ikke minst med de arbeidsmetodene dagens PST har til disposisjon.

PST-krise

Da Lund­-kommisjonens rapport ble fremlagt sa riksadvokat Tor-Aksel Busch at overvåkingstjenesten "lå med brukket rygg". Så sterke karakteristikker passer ikke på dagens PST. Likevel kunne NTB i går ettermiddag fortelle om både gråt og sterke reaksjoner da Janne Kristiansen tok farvel med organisasjonen hun har ledet siden 2009.

Slike reaksjoner skyldes at Janne Kristiansen har stått opp for både PST og medarbeiderne der. Men de skyldes nok også at PST helt siden 22.juli har vært gjennom en meget vanskelig fase i sin historie. PSTs hovedoppgave er jo nettopp å hindre slike terrorkatastrofer - også dem det er umulig å forlange avslørt. Mange PST­-folk har opplevd forventninger de ser ikke lar seg oppfylle. Likevel ligger det et konstant forventningspress der man oftest ikke får ros for den usynlige terror som forebygges. Desto tøffere er kritikken de gangene det går galt.

Slikt sliter på en organisasjon. Da blir også et overraskende og dramatisk sjefsskifte en del av dette krysspresset. Derfor er det viktig at det ikke går både vinter og vår før en ny overvåkingssjef er på plass.

harald.stanghelle@aftenposten.no