• For meg høres det ut som fontenehusmodellen senker terskler og murer mellom den psykisk sykes tilværelse og livet som venter når man blir frisk eller friskere, skriver Knut Olav Åmås. Her er Dikemark psykiatriske sykehus.

    FOTO: Magnus Knutsen Bjørke

Arbeid kan få
 folk på bena

I velferdsstatens utkant. Noen private institu
sjoner ser psykisk syke som medarbeidere, ikke 
pasienter.

Psykiatrireformen har gått ut på å stenge de store institusjonene og å rehabilitere psykisk syke i tettere samspill med storsamfunnet. Det går ikke alltid like bra. Den private bevegelsen som heter Fontenehuset, som etter ti år har åtte hus i norske byer, er et av de beste eksemplene på noe som faktisk virker vellykket.

Det dumper mange hundre bøker ned på skrivebordet mitt. Forleden fikk jeg øye på en som skiller seg ut. En kilde til vekst står det på omslaget. Jeg må innrømme at jeg ikke har kjent til «fontenehusmodellen» i psykiatrien før. Den er ukjent for de fleste.

Knut Olav Åmås
 

Forbildet er amerikansk, og initiativet er privat, men de norske institusjonene har offentlig støtte. Kjernetanken bak det hele er at psykisk syke lettere og raskere rehabiliterer seg og kommer tilbake i arbeidslivet hvis de unngår å bli sittende hjemme med kaffe og røyk foran TV-en, unngår passiviserende opphold på institusjoner og dagsentre, men i stedet går inn i frivillig og meningsfylt praktisk arbeid sammen med andre.

Noe så enkelt som å gå til jobb og komme hjem fra jobb kan gjøre ensomheten mindre for noen og gi dagene struktur. De syke er ikke pasienter eller klienter på Fontenehuset, selv om noen av dem har tunge diagnoser. De er medlemmer som jobber side om side med husets ansatte.

Jobber med hva? Driver et stort hus. Får en organisasjon til å gå rundt. Holder alt i stand. Fyller tillitsverv og står foran en forsamling. Lager mat og yter service i kafeen.

På Fontenehuset nedenfor Bislett i Oslo er 400 mennesker tilknyttet, med kanskje 50 innom daglig. Et drøyt dusin ansatte jobber dessuten i huset. Så er det til enhver tid et dusin medlemmer ute i såkalt overgangsarbeid – flere jobber faktisk på Stortinget. Målet er rehabilitering og «arbeidsavklaring», som det heter hos Nav.

For meg høres det ut som fontenehusmodellen senker terskler og murer mellom den psykisk sykes tilværelse og livet som venter når man blir frisk eller friskere. Historiene i boken til journalisten Gro Lien Garbo og fotografen Annelise Jackbo viser et og annet om verdien av å ta skritt for skritt etter hvert som man gjenvinner troen på seg selv og sitt potensial og vrir seg ut av en fastlåst situasjon.

Jeg liker fontenehusmodellen fordi den så klart tar utgangspunkt i at individer møter individer og ikke gjør dem til hjelpeløse ofre innenfor systemer. Man får brukt mer av seg selv og kan diskutere alt fra politikk til litteratur. Ikke bare snakke om været, slik noen opplever på psykiatriske avdelinger. Eller om sykdom og medisinering, som ofte kan være favorittemaene på dagsentre.

Noe så enkelt som å bli sett, verdsatt og få ta konkret ansvar kan være en vei tilbake til livet når man er som lengst nede. Dét er både enkelt og vanskelig i en enorm velferdsstat som hver dag skaper passive klienter som aldri kommer seg på bena og i jobb igjen.

Les også:

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

No har fortida fått nok

Salderingsdebattane i norske kommunestyre kan tyde på at gamlefolket, vi pensjonistane, har vore grådige til det usømmelege, kanskje til det farlege.

Lyset som aldri tar slutt

Nini Stoltenberg (1963-2014). Jeg lurte lenge på hvor alt lyset i henne kom fra. Til slutt skjønte jeg det.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer