Bjørvikas sanne ansikt

ORDENE FJORDBY OG BJØRVIKA gir positive assosiasjoner. De vekker bilder av havnepromenader, vakre bygninger, brede gater og salt sjøbris i luften. Vi tenker Barcelona og København - estetikk og åpne rom for almenheten.Det er dette vi vil ha, og det er dette politikerne har lovet oss: Gode byrom, veinavn som slutter på "allé", tilgang til fjorden og luft nok til å gi utsikt gjennom bydelen fra Gamle Oslo til festningen. Ja vel. Problemet er at den virkelighet som ligger på tegnebrettet og i planene, fjerner seg mer og mer fra de vakre ordene. Der begynner Bjørvika å ligne på noen av Oslos ikke så vellykkede utbygginger.

Pengene avgjør.

Operasjef Bjørn Simensen og Oslos eiendomskonge Olav Thon er blant dem som frykter denne utviklingen, og duoen slo i gårdagens Aftenposten Aften alarm om byggetettheten som er planlagt rundt den nye bydelens aller største prestisjebygg - operaen. I dag får de følge av en rekke av byens politikere, som alle mener at arealtettheten i havneområdet vil bli ekstremt høy. Misforholdet mellom de politiske ønskene og den virkeligheten som vedtas, kan overraske, men forklaringen er selvsagt penger. Mange hender strekker seg etter pengestrømmen fra Bjørvika-utviklingen, og tett og høy bygningsmasse med mange kvadratmeter gir utvilsomt større økonomisk utbytte enn grøntområder og strandsoner.

250 millioner.

Senketunnelen under den nye bydelen, Havnevesenets nye superhavn på Sjursøya og infrastrukturen i selve bydelen skal alle til en viss grad finansieres med disse pengene. Tomten til de to åtte etasjers forretningsbyggene som vil sperre utsikten fra byen til operaen, har en estimert verdi på 250 millioner kroner. Får Simensen og Thon med seg politikerne i kravet om å erstatte dem med park, står det 250 millioner kroner mindre i Bjørvika-regnskapets inn-kolonne.Kanskje er det på tide å spørre om det er greit. Det er i hvert fall mulig å tenke seg at pengene ikke er viktigst i denne bydelen som skal fronte Oslo de neste århundrene. Operaarkitekt Kjetil T. Thorsen mener Bjørvika-prosjektet illustrerer noe skandaløst i den grad at alle flater absolutt må utnyttes kommersielt. Andre byer tenker annerledes: Berlin har de siste ti årene satset sterkt med milliardbeløp til infrastruktur og byutvikling.

Unngå nye tabber.

Det faktum at gjeldsbyrden i den tyske hovedstaden i øyeblikket er oppe i 450 milliarder kroner, antyder at styringsevnen ikke har vært den beste. Men tankegangen er en helt annen enn Oslos, og det går an å la seg inspirere. Vi trenger ikke flere byutviklingstabber i byen vår. I Schweigaards gate har vi allerede bygget en grusom vegg av bygninger som deler byen og kalt den galleri, og i Vika ligger et arkitektonisk flott kulturhus usynlig inneklemt mellom kino og forretningsbygg. Bjørvika er ikke stedet for å kopiere gamle synder.