"Vada a bordo, cazzo!" "Kom deg for faen om bord igjen," var ordren ulykkeskapteinen på "Costa Concordia", Francesco Schettino, fikk av sin kapteinskollega Gregorio De Falco umiddelbart etter at luksusskipet hadde fått sprettet opp skroget på de skarpe klippene utenfor øyen Giglio i Italia. Schettino hadde da begått alle kapteiners dødssynd: Han hadde forlatt sitt skip før både mannskap eller passasjerer tilnærmelsesvis var i sikkerhet. Og ingen trodde på forklaringen hans om at han hadde falt om bord i livbåten.
Lyder situasjonen kjent? Ja, definitivt. Men New York Times måtte til for å forklare meg hvorfor. Joseph Conrads Lord Jim fra 1900, selvfølgelig, den mesterlige romanen om den engelske overstyrmannen, som på skipet "Patna" skulle frakte 800 pilegrimer over Det indiske hav til Mekka. Men rustholken går inn i en storm, motoren stanser og i all stillhet, mens de 800 pilegrimene sover, begynner den å synke. Sjøfolkene, deriblant Lord Jim, redder seg i skipets eneste livbåt. Men skipet er likevel ikke fortapt. En fransk båt kommer til og skandalen avsløres i sjøfartsnasjonen England. I rettssaken som fulgte, kom Lord Jim med den dårligst mulige unnskyldning: "Jeg fikk panikk…. Jeg visste det ikke før jeg så opp. ….Jeg må ha hoppet." Lord Jim levde et tungt liv etter denne episoden. Det samme kommer Fransesco Schettino til å gjøre.
Historien om "Costa Concordia"s tragiske forlis har dominert førstesidene verden over de siste par ukene. Samtidig har flere skipsulykker skjedd i Det indiske hav, hvorav en med flere hundre omkomne. De har knapt fått mer enn notiser her i den vestlige verden. Hva er egentlig forskjellen? Den utmerkede danske Weekendavisen mener det har med arven fra "Titanic" å gjøre. Det samme er tyske Der Spiegel og Die Zeit inne på. Som "Titanic" var "Costa Concordia" et strengt klassedelt luksusskip med flere dekk. Nederst bodde filippinerne med en lønn på 400-500 dollar i måneden, på toppen offiserene med lønninger rundt 20-25 ganger høyere. Omtrent som på "Titanic" med det normale lønnsnivået for sjøfolk da luksusskipet gikk ned i Nord-Atlanteren i april 1912 med 1500 om bord, temmelig nøyaktig 100 år før "Costa Concordia" møtte sin skjebne. Fra dette skipet ble de fleste av skipets 4229 passasjerer og mannskap reddet.
Forvandling. «Costa Concordia» har gjennomgått en uhyggelig forvandling, der det ligger veltet ved havnen på Giglio. Det er ikke lenger et skip. Det er et bilde på alt som har gått galt med Italia.
Siden "Titanic" gikk ned, er katastrofen gått inn i en rekke språk som fast metafor for det meste som kan gå dukken. Kanskje ikke så merkelig. På "Titanic" var klasseskillet ekstremt markert og ulykken skjedde bare to år før verden gikk inn i 1. verdenskrig, og på mer enn en måte trakk den "gamle verden" med seg i dypet. Det var en annen verden som dukket opp av ruinene da kanonene stilnet i 1918.
I øyeblikket er den økonomiske krisen i Europa det mest nærliggende, men ved denne ulykken er det "Costa Concordia" som er blitt brukt til formålet. Britiske The Telegraph påpeker blant annet at ordet Concordia står for enighet og harmoni og viser også til at skipet har EU-stjernene prominent påmalt i baugen. Nå risikerer både stjernene og harmonien å ende på havets bunn. I EUs nåværende situasjon er skipet definitivt godt egnet som metafor, men The Telegraph bør merke seg at verdens største selskap for sjøredning, nederlandske Smit Salvage, har satt sine kroker i vraket og i hvert fall foreløpig har situasjonen under kontroll. På lignende vis har fru Merkel hektet sine kroker i Europa. Også hun har gode kort på hånden.
Jeg tror vi nordmenn har et spesielt forhold til skipsforlis. Sannsynligvis skyldes det at sjøfolk i årtier var vanlig i annenhver norsk familie. Vi vet noe om hva som kan skje der ute når stormene herjer, i seilskutetiden toppet Norge år etter år internasjonale statistikker over skipsforlis. Seilskutetiden var en god tid for nasjonen økonomisk sett, men skipene var små og dårlige og uttrykket "forsvunnet på sjøen" var alminnelig brukt langs hele kysten. Noen annen forklaring trengtes ikke. En familie i Arendal jeg kjenner, har fortsatt en sliten, salt skipperlue hengende på veggen. Den kommer fra en kaptein som sendte luen med mannskapet hjem til Arendal og familien. Mannskapet ble sendt i båtene. Selv ville kapteinen bli ombord. Han orket ikke tanken på å komme hjem uten sitt skip.
Det gjorde heller ikke den danske kaptein Kurt Carlsen på "Flying Enterprise", et amerikansk skip som havarerte i Atlanteren på vei fra Antwerpen til New York med 10 passasjerer og et mannskap på 40 julehelgen 1951. Skip kom til og alle, bortsett fra kaptein Carlsen, ble reddet ganske raskt. Men Carlsen nektet. "I’ll bring my ship home" var hans klare beskjed over radioen. Ulykken ble en internasjonal begivenhet. BBC sendte hver halvtime på radioen døgnet rundt mens vi her hjemme fulgte med på NRK, også det med en rekke ekstrasendinger. Dramaet varte i 11 døgn mens Karlsen satt på vraket og nektet å gi opp. Og stadig sendte BBC den stadig svakere stemmen fra vraket, hvor Carlsen nektet å gi opp: "I’ll bring my ship home". Han klarte ikke det. I døgn nr. 12 gikk "Flying Enterprise" ned. Karlsen hoppet like før havet ble svart mens et dusin skipsfløyter fulgte skipet til bunns. Mennesker på min alder vil fortsatt huske dramaet, det første som har gått "live" over hele verden. 20 000 personer møtte kapteinen da han gikk i land i Falmouth, og i New York gikk 2000 sjømenn i hyllest-tog for ham mens ticker-tapen haglet fra skyskraperne. En klassisk New York-hilsen. Det hører med til saken at Carlsen sto over det meste av viraken. Det han ønsket seg, var et nytt skip. Det fikk han.
Som metafor er skipet også velbrukt i kunstens verden. Vår hjemlige Kjell Nupen henter stadig frem skipet i sine bilder, sist på Galleri Norske Grafikere. For ham er skipet en metafor for "menneskets reise", en lang tradisjon siden Noah i Det gamle testamentet fylte sin ark med et avlsdyktig par av alle dyrearter for å føre dem i sikkerhet. Nupen bruker også skipet som metafor i sin kirkekunst. Aftenpostens Per Anders Madsen har også sett verdien av "Costa Concordia" som metafor. Det veltede vraket ved havnen i Giglio er et bilde - eller metafor, skriver han - på alt som har gått galt i Italia.
Selv håper jeg at verden kommer til å klare seg godt med "Titanic" uten at det gjør Madsens metaforbruk det spor dårligere.
Ha en god søndag!
valebrokk@online.no
I EUs nåværende situasjon er "Costa Concordia" definitivt godt egnet som metafor der det ligger halvt sunket utenfor den lille havnen Giglio i Italia. FOTO:
Kommentarer