Da kongen vant Norge

Da er det de sikrer grunnfeste i landets jord, dypere enn noen gang tidligere, nettopp i den stund de må forlate landet og leve i landflyktighet.

I Tor Bomann-Larsens beretning gjennom hittil fem bind om kong Haakon VII og dronning Maud handler årets bok om denne avgjørende fasen for kongen og kongedømmet, etter dronningens død.

Bomann-Larsens bok gir bakteppet, når han skildrer hvordan kong Haakon til langt ut i 1930-årene forbereder seg på muligheten for å bli avsatt.

Det er fordi Arbeiderpartiets ledere lenge  fortsatte å fremstille seg som harde republikanere, samtidig som deres parti økte i styrke og nærmet seg makten.

Når partiet inntar regjeringstaburettene i 1935, er kongedømmet beskyttet av at de borgerlige beholder flertall på Stortinget frem til etter krigen.

Kongens egen holdning er klar: Han må ta risikoen ved å la sosialistene få makt. Bare slik kan kongedømmet få dem med på laget. Og ganske riktig: Etter å ha oppnådd regjeringsposisjon slår statsminister Nygaardsvold og hans menn raskt over til kongevennlighet, men det er først krigens prøvelser som befester alliansen. Etter krigen har de sosialistiske partier uavbrutt stortingsflertall i 20 år, side om side med et kongehus som nettopp da får sin største oppslutning. Kongen hadde vunnet nasjonen.

I 1905 hadde Haakon VII og Maud kommet til et land der en rekke av de politiske lederne var republikanere i sine hjerter, men holdt fast ved monarkiet av hensiktsmessighet. Bomann-Larsen beskriver hvilken klokskap Haakon VII viste i å befeste Norges eldgamle, men den gang usikre kongetrone.

Den klokskapen viste kong Haakon også når han i 1930-årenes utrygge Europa uttrykte konsekvent mistro til Hitler og nazismen fra det øyeblikk Hitler tok makten. Den illusjon hadde kongen likevel, at han i likhet med så mange trodde på den britiske statsminister Neville Chamberlains München-forlik med Hitler da dette ble inngått i 1938. Troen på München-forliket mistet han for godt alt etter få dager, da Hitler på nytt gjennom uforsonlige taler viste sitt sanne ansikt. Bomann-Larsen forteller også historien om da kronprins Olav, etter at krigen brøt ut året etter, ble trukket inn i et initiativ for fredsforhandlinger, satt i gang av krefter som var mer velmenende enn realistiske. Dette var før Norge selv ble angrepet. Tidsnok kom det for en dag at noen veier til fred viser seg å være blindveier.