De mektige dronninger

Ulf Andenæs, kommentator

Menn i 600 år

Til sammenligning har Norge, likestillingens angivelige bastion, bare en eneste gang i vårt kongedømmes lange historie hatt en kvinnelig monark, og da må vi tilbake til unionsdronningen Margrete, som ble gravlagt for 600 år siden. Det var uttrykkelig grunnlovbestemt, inntil for få år siden, at bare en mann kunne arve Norges trone.

Hos britene derimot er dronning Elizabeth den siste av en lang rekke regjerende dronninger, flere av dem så bemerkelsesverdige at de lever i folkeminnet den dag i dag og har inspirert diktere og filmmakere.

Britene var ikke så nøye med å lovfeste sin statsskikk. De fant seg en prinsesse der det ikke var en tilstrekkelig nær mannlig arvefølge for hånden.

Farlige tider

Den mest uoppslitelige av dem, Victoria, holdt stand i 64 år. Kortest ble tiden for Jane Grey, som fikk bare ni dager på tronen, i 1553. Etter henne kom Maria, med tilnavnet den blodige, fordi hun som svoren katolikk og fiende av reformasjonen fikk henrettet protestanter i hundrevis, blant dem forgjengeren Jane. Mange ble brent på bålet. Søsteren Elizabeth I regnes som en av de store herskere i øyrikets historie. Hun fikk en tidsalder oppkalt etter seg, den elizabetanske, lovprist som en blomstringstid med utfoldelse for Shakespeare og de første imperiebyggere.

Glamour og undergang

Halshugget ble også Maria Stuart, en kvinneskikkelse like usedvanlig som tragisk. Hun må ha vært en sann femme fatale, med stort ry for å fascinere menn. Det endte i undergang både for henne selv og for menn i hennes liv. Allerede som spedbarn ble hun kronet til dronning av Skottland. Senere ble hun tvunget fra tronen etter opprør, giftet bort til kongen av Frankrike og av mange engelskmenn betraktet som rettmessig dronning av England, hvilket til slutt kostet henne livet. Blant dem hun fascinerte, var ikke minst forfatterne; hun er beskrevet i skuespill av så vel Friedrich Schiller som Bjørnstjerne Bjørnson, i romaner av Sir Walter Scott med flere, i minst én opera og mange filmer.

I britenes mangfoldige dronninghistorie trer flere andre regjerende monarker frem: fra middelalderen Matilde av England og Margaret av Skottland, fra 1600- og 1700-tallet Mary II og Anne Stuart, sistnevnte («Queen Anne») av noen betraktet som et whiskymerke. Ingen kunne måle seg med Victoria, hverken i varighet eller i rikets omfang. For det var under henne at herredømmet ble utstrakt til en fjerdepart av kloden, og enda klarere enn den første Elizabeth har hun gitt navn til en tidsepoke.

Utestengt i Norge

Man kan spørre seg hvorfor kvinnene har hatt en så prominent plass på øyrikets trone, mens Norge helt frem til 1990 utestengte kvinner fra arveretten. Britene var pragmatiske og ikke så nøye med å lovfeste sin statsskikk. De fant seg en prinsesse der det ikke var en tilstrekkelig nær mannlig arvefølge for hånden.

Statslederne i det britiske samveldet besluttet sist høst å gå et skritt videre og gjøre prinsesser likeverdige med prinser, slik at eldste barn uansett kjønn blir arving i fremtiden, som i stadig flere av Europas monarkier.

Uventet skjebne

Dronningen som nå har diamantjubileum, har gitt sin velsignelse til denne endringen. Er det noe hun har måttet lære, er det å tilpasse seg endring. Da hun ble født, regnet ingen med at hun skulle bli dronning. Den arven ble lagt på henne da onkelen, Edward VIII, i 1936 sjokkerte britene med å si fra seg kongeriket og hele imperiet på grunn av sitt ekteskap med den to ganger skilte fru Simpson fra Baltimore.

Da hennes far måtte overta tronen som Georg VI, og hun selv plutselig ble tronfølger, var hun samtidig utsett til å bli keiserinne av India og monark i hele imperiet. Som dronning har hun sindig avfunnet seg med å tape land etter land, skjønt hun er fortsatt monark i 16 av dem, i tillegg til å beholde verdigheten som Samveldets overhode. Hun har overlevd et utall regjeringer i sine land og besøkt de fjerneste hjørner av de britiske øyer og Samveldet.

Elizabeth II står overfor en ny utfordring når Skottland snart skal holde folkeavstemning om uavhengighet. De skotske nasjonalistenes leder Alex Salmond, som også er skotsk regjeringssjef, vil fortsatt ha dronningen og hennes dynasti på den skotske tronen, av opphav like gammel som den engelske. Salmond må gå lempelig frem om han skal få det tvilende flertall av skottene med seg på løsrivelse. Om nasjonalistene skulle lykkes, vil nok dronningen tilpasse seg den endringen også, om det skulle skje i hennes levetid. Det blir mer enn nok for arvingene å ta seg av.