Den gamle mann og smilet

Hva har Arne Næss betydd for deg? Skriv din kommentar nedenfor.

Arne Næss døde i 2009, nær 97 år gammel. Da var det mange som prøvde å plassere ham. Han ble karakterisert som en «bauta» og en «nasjonal åndshøvding» og omgjort til en samlende bestefarsskikkelse for hele Norge.

Karakteristikkene er ment forstørrende, men kan lett redusere ham som menneske og ufarliggjøre ham som tenker. For han oppfordret folk til å være uenige med seg, dyrket meningssprik og likte konflikter – så lenge de var saklige, ikke polariserende og unødvendige. Etter annen verdenskrig holdt han seminarer der han brakte landssvikdømte og motstandsfolk sammen. Han hadde jobbet i illegale XU selv, men gikk på kino og i selskaper med NS-folk. Han viste at det er noe annet å avvise handlinger enn å avvise mennesker.

«Det aller fineste som kan sies om meg, er nok at jeg spriker», sa Arne Næss en gang til filosofen Inga Bostad. Det finnes sprik og motsetninger i livsverket hans som ikke er lette å få til å gå opp i en enhet. Ja, hvorfor skulle de det? Næss’ egne forsøk på å harmonisere sin utvikling i de siste år han levde, var slik sett en rasjonalisering i ettertid.

Er det noe som karakteriserer hans standpunkt, skriver vennen Petter Mejlænder, er det ordet tja. Det uttrykker en holdning som er skeptisk og åpen – åpen for mangfold, «pluralisme». Næss dyrket vitenskapene med entusiasme, men understreket det foreløpige ved resultatene.

Tenkeren Mao

Han tok farge av sin tid og hentet opp temaer han visste folk var opptatt av. Gjorde det Næss til en værhane med evne til å manøvrere i pakt med tidens skiftende vinder? Midt i ml-tiden tok han for eksempel den store diktator, men ikke like store tenker, Mao Tse-Tung inn i sin filosofihistorie.

Tja. Å ta sin tid på pulsen kan for noen være opportunistisk, men var for Næss mest å gå inn i sin tid og være forpliktet overfor den. Næss vegret seg heller ikke for å skaffe seg fiender, akademisk og politisk, særlig i de tiårene han var professor ved Universitetet i Oslo. Da var han en av akademias fremste maktpersoner.

Akkurat dét var det ikke så lett å huske når man var sammen med den lekne Næss i offentligheten på slutten av hans liv, og oppdaget at folk som aldri hadde møtt ham før, smilte bare de fikk øye på ham. Den egenskapen har ikke mange. Jeg arbeidet i Universitetsforlaget i siste halvdel av 90-tallet og var redaktør for blant annet Livsfilosofi, Næss’ sene hovedverk om følelsenes plass i liv og samfunn. Det var slående hvordan han nådde frem til vanlige lesere, selv om enkelte akademikere rynket på nesen av den enkle tenkningen, uten å se at den hadde alt annet enn enkle følger.

Næss har de siste tiår satt sterkere spor etter seg hos folk flest enn blant fagfolk.

Men hva er egentlig igjen av Arne Næss’ tenkning i dag? Han har hatt betydning i samfunnet på så mange vis i levende live, men det er relativt lite igjen av den som reell innflytelse i dag. Dette har ikke Næss «skylden» for, snarere samfunnets utviklingsretning.

Språk og presiseringer

Hans største betydning i den første etterkrigstiden er de logiske analysene og saklighetslæren om hvordan vi bør diskutere. Hundretusener har vært gjennom hans versjon av examen philosophicum og læreboken Endel elementære logiske emner. Det er en av de viktigste bøker utgitt i Norge, og handler om språklig klarhet og å presisere våre utsagn.

Stor betydning som inspirator har han også hatt for miljøbevegelsen fra 60-tallet av gjennom sin dypøkologi som ser mennesket som en integrert del av naturen, og setter naturen, ikke mennesket i sentrum. Alt liv har verdi i seg selv og ikke bare ut fra hvilken nytte det har. Næss ble i noen tiår en kultfigur for miljøaktivister med sin ikkevoldelige aktivisme, sin tidlige variant av «tenke globalt, handle lokalt» og slagordet «rikt liv med enkle midler».

Som alle vet, er det ikke denne retning samfunnet går i, og miljøsaken er steindød ved de fleste politiske valg. For Arne Næss var sammenhengen mellom tenkning og handling en rød tråd gjennom hele livet, han omformet seg selv fra tilskuer til aktiv deltager. Men han lyktes rett og slett ikke i å endre de større sammenhenger han inngikk i.

Gudene skal vite at han prøvde.

Derfor fikk han da også oppmerksomhet internasjonalt da han døde. Han var en kosmopolitt helt fra møtene med filosofene i Wienerkretsen i 30-årene. Likevel var han alltid større i Norge enn i utlandet, «en norsk askeladd», for å si det med Nina Witoszek: I et tidvis antiintellektuelt land viste han at man kunne tenke med god samvittighet, bare man besteg noen fjell innimellom. Næss er en av Norges fremste klatrere gjennom tidene.

Vil mannen og mennesket vise seg større enn verket, siden samfunnsutviklingen går stikk imot den retning han selv ønsket? Tja. Inspirerende enkeltpersoner er viktige nok. De kan ikke minst være med på å endre folks livsretning. Men da vil de bare være viktige så lenge de blir husket.

Utstråling og personlighet

Nå tar minnene om Arne Næss neppe slutt med det første, han var en forførende person, med utstråling og personlighet.

Det kan tolkes negativt: Det var en kult rundt ham. Det kan tolkes positivt: Han var den gamle mann med smilet, enten han satt foran en forsamling med 1000 mennesker og snakket om filosofi eller han ba oss besøkende på hytta Tvergastein under Hallingskarvet om å hoppe fra stein til stein for ikke å skade blomstene der.

Han trivdes i slike stunder, like mye som han mistrivdes i pompøse sammenhenger. Som da han ble «Kommandør med stjerne» av St. Olavs Orden i 2005. Han så mistilpass ut, omgitt av et norsk akademia som ellers elsker ordener, utmerkelser og priser.

Livsledsageren de siste tre tiår, kinesiske Kit-Fai Næss, gjorde det mulig for ham å konsentrere seg. Hun jobbet heltid med å administrere «Arne Næss Enterprise» i en hverdag proppfull av aktiviteter. Hun er også ansvarlig for arrangementet «Arne i 100» i Universitetets aula i Oslo i kveld, som starter årets jubileumsmarkeringer.

Ikke minst har hun æren for at Arne Næss kunne eldes med verdighet; spørrende og spontan til det siste.

Det gamle mennesket

Slik også ble han et forbilde, et symbol på «det gamle mennesket» som tør vise at det ikke lenger alltid er på topp i tanke og kropp. Han ga fra seg intervjuer, foredrag, artikler og bøker som kunne vært bedre. Men han ville det slik.

Arne Næss skjønte hva som foregikk, forsto at det var alderens sykdom og glemskhet som gjorde at han 96 år gammel kunne oppdage en ny, vakker blomst uten å huske at han hadde sett den før, men betrakte og utforske den som om det var for aller første gang.