Trondheim
Det er et komplisert spørsmål hvordan Norge bruker kunnskap til å konkurrere internasjonalt. De siste to dagene er det belyst på Lerchendal-konferansen i Trondheim, arrangert av Norges forskningsråd, NTNU, SINTEF og Tekna. Samtidig var dette siste ledd i Regjeringens «Vitenskapsåret 2011» før den nye forskningsmeldingen nå skal skrives.
Forskning og høyere utdannelse har for så vidt alltid vært internasjonalisert. Et globalisert syn på kunnskap er i 2012 avgjørende ikke bare for å konkurrere, men for å løse «de store utfordringene», som EU kaller dem, nemlig klimaendringer, miljøet, fornybar energi, bærekraftig matproduksjon og forbedret helse for verdens befolkning.
I dag er kunnskap blitt enda mer avgjørende som innsatsfaktor: Asiatiske og amerikanske nasjoner – med offensive enkeltland som Kina, India og Brasil – står i dag for en større andel av forskningsutgiftene enn Europa. Kina vil trolig passere USA i vitenskapelig produksjon alt neste år. Hvordan skal Vesten kunne konkurrere i verdiskaping?
Vel, Torger Reve på Handelshøyskolen BI sier det omtrent slik i sluttrapporten fra Vitenskapsåret: Vi er nødt til å putte så mye kunnskap inn i det vi lager at det kan forsvare kostnadsnivået, ikke minst når vi skal konkurrere med Asia.
Problemet er imidlertid at forskningsandelen i næringslivet ikke øker. Den synker. Vi har et langt mindre forskningsintensivt næringsliv enn nabolandene.
En delforklaring på dette er at det rett og slett ikke finnes nok motiver for forskere som vil bidra i næringslivet. Måten å gjøre akademisk karrière på i dag, er å publisere flest mulig artikler snarere enn å hjelpe Statoil til å forbedre sine prosesser.
Også i EU reduserer næringslivet sin forskning etter finanskrisen. Men de europeiske statene satser offensivt: Det nye forsknings- og innovasjonsprogrammet «Horizon 2020», verdens største, er hele 46 prosent større enn forgjengeren, og skal bruke 650 milliarder kroner fra 2014 til 2020.
EU-kommisjonen vil altså bruke kunnskap aktivt mot finanskrisen og skjermer forskning og innovasjon for kutt. Et flertall av EUs medlemsland har økt investeringene i kunnskap og innovasjon de siste år.
Hva er så metodene Norge kan bruke for å styrke seg internasjonalt som kunnskapsnasjon? Vi må plassere oss i de beste nettverkene, samarbeide med de beste universitetene. Landet bør dessuten bruke veldig mye penger på internasjonale kunnskapsarenaer det neste tiåret.
Men internasjonalisering er i praksis ikke høyt prioritert i norsk kunnskapspolitikk ennå. Virkeligheten i mange fagmiljøer er for eksempel at en god del stillinger ikke lyses ut internasjonalt og at for få norske studenter tar et semester av sin grad i utlandet.
Og det er der alle prosesser med Norge som internasjonalisert kunnskapssamfunn starter: Med å gi motiverte unge mennesker den beste kunnskapen og sette dem i stand til å bruke den.
Kommentarer