Den kongelige reise

Forsvarets rolle og betydningen av litt pomp og prakt med Gardens drill på Slottsplassen, storting, regjering og andre av styringsverkets institusjoner i et opptog av gratulasjonsdeputasjoner til Slottet, det sakrale nærvær i gudstjenesten i Oslo domkirke, og så feiringens innlysende klimaks: Møtet med folket i en utendørs festforestilling i Oslos storstue Operaen, der alle plasser er gratis og tildeles etter «førstemann på taket-prinsippet», for å sitere Kongehusets hjemmeside.

Monarkiets kontaktpunkter med samfunnet samlet i én sveip gjennom et innholdsmettet jubileumsprogram. Det blir en lang dag.

Finne egen vei

75-årsjubilantene ankommer Opera-arrangementet sjøveien med kongesjaluppen «Stjernen» i god tid etter at publikum er på plass. Fra kong Haakon steg i land i 1905 har sjøkanten vært møteplass ved store monarkiske anledninger, og det er alltid de kongelige som kommer til folket.

Ved signingsferdens start i 1991 uttalte kong Harald at «vi legger ut på den forestående reisen til beste for Norge og det norske folk - en reise som for oss ikke tar slutt i neste uke, men vil vare livet ut».

Dette er en reise hvor de må finne veien selv. Som kongen selv sa det i et større intervju med Dagbladets Magasinet i februar - «det følger ikke med noen stillingsinstruks for hvordan jobben som konge skal gjøres, selv om det har gått to foran deg.»

Det skal han være glad for. En slik instruks kunne meget lett gitt monarkiet aktiv dødshjelp, for én ting er sikkert: Jo mer strippet vår tids konstitusjonelle monarker er blitt for formell makt, jo vanskeligere er det å skille mellom institusjonen monarki på den ene siden, og den personlige utformingen av kongerollen på den andre.

Gehør

Når så mange nordmenn i dag betegner seg som situasjonsbestemte monarkister, så kan det vanskelig forklares ut fra annet enn det gehør kong Harald og dronning Sonja har for hvordan rollene deres må skapes i skjæringspunktet mellom tradisjonens tyngde og samtidens krav.

Hva betyr dette? Europeiske monarkier hviler på forestillinger om at en kongefamilie symboliserer tradisjon og kontinuitet i statslivet, noe som står over hvert enkelt slektsledd. Arveligheten borger for at landets statsoverhode er nøytral og upartisk, uavhengig av politiske partier og interessemotsetninger. Dermed kan kongen fungere som et nasjonalt symbol, særlig i krisetider og ved nasjonale tragedier. Men forutsetningen er at hans faktisk og reelt oppfattes som en samlende skikkelse.

Gått klar

Et sideblikk på andre samtidsmonarker understreker poenget. Kong Juan Carlos’ elefantjakt i Botswana, sammen med sin «uoffisielle ledsager» gjennom mange år, var ikke bare pinlig. Omdømmetapet for kongehuset var katastrofalt, ikke fordi mange andre spaniere ikke kunne ha foretatt tilsvarende utskeielser, men fordi ingen ønsker å identifisere seg med dem.

Når Sveriges kong Carl Gustaf settes i en intervjusituasjon, som - uavhengig av hvordan han faktisk besvarte spørsmålene - tematisk plasserer ham i sex-klubbenes, kjeltringenes og de prostituertes verden, så knuses de balansepunktene mellom det nære og det fjerne, det folkelige og det opphøyde, som et moderne kongehus hviler på og er avhengig av.

Det norske monarkiets styrke ligger også i alt man har maktet å skjære klar av. Målt ut fra det andre fyrstehus har rotet seg opp i, er ikke det så rent lite.

Ingen holder medarbeidersamtaler med en monark. Men i Magasinet-intervjuet gir kong Harald et kontant svar på hvem han går til for å få ærlige evalueringer av jobben han gjør: Dronningen.

Balansepunktene som de kongelige er avhengige av, er i bevegelse, historisk sett. Men de er der, og de må respekteres. Akkurat dette har det norske kongehuset forstått bedre enn de fleste andre.

Vi må tro det har vært en hjelp at de har vært to.

Dette handler om noe langt mer enn støtte for hverandre. Ikke bare praktiske hensyn ligger bak når kongens fødselsdag i februar og dronningens i juli slås sammen til storstilt feiring i mai. Norge har ett statsoverhode, men det er flere som fyller de funksjonene som til sammen utgjør et kongehus.

Først i 23 år som kronprinsesse, dernest i 21 år som dronning, har Sonja gitt kongehusets kontaktflate med samfunnet større bredde, mer engasjement; monarkiet har strakt seg ut mot virkelighetsområder som tidligere lå på større distanse: Kunst, arkitektur, design. Dette er kanskje den forskjell som slår en mest umiddelbart i øynene når en tenker en generasjon tilbake. Olav var alene, Harald og Sonja er to.

Ord som former

«Nå er nesten alle ord brukt opp». Slik innledet kong Harald sin tale under den nasjonale minnemarkeringen for 22. juli i Oslo Spektrum, nesten på dagen en måned etter at terroren rammet.

Og likevel er det ikke minst gjennom ord kongen gir sin rolle betydning, både i denne talen og utallige andre. Det er taler i kraftfeltet mellom historie, moral og humanisme, med en betydning som er vanskelig å måle, men som utvilsomt definerer monarkens nærvær på en fortrolig måte for dem som vil lytte.

Vi fornemmer også at tonen blir stadig mer hans egen. Nyttårstalen 2011 var sterkt preget av 22. juli, hva den gjorde med oss, hvordan vi skal leve videre, samholdet og samtalens betydning.

Han innledet og avsluttet talen med å sitere Erik Bye - «dagen i morgen - den skal bli vår beste dag.» På en mer håpefull måte kan en 75-åring vanskelig uttale seg, hverken for egen del eller på vegne av institusjonen som det er hans skjebne å personliggjøre.