Den nasjonale sørpolsfeiring

I dag blir statsminister Jens Stoltenberg fløyet inn til Sydpolen. I morgen skal han møte en av de ekspedisjonene som nå går det remmer og tøy kan holde for å rekke frem til jubileumsfesten. Så skal Stoltenberg gå på ski sammen med dem det siste stykket inn til polpunktet.

Hvis alt går etter planen, da. Det hender det ikke gjør det i Antarktis.

Stoltenberg orienteres i dag om forskningsarbeidet ved den amerikanske Scott/Amundsen-basen. Onsdag, selve hundreårsdagen for Roald Amundsens erobring av Sydpolen, blir det flagging, seremonier og taler med direkte TV-bilder hjem til Norge. De skal vises på storskjermer på festen ved Frammuseet.

Kort sagt: Sydpolen byr statsministeren på en upåklagelig blanding av faglig påfyll og nasjonal feiring.

Heder

Den planlagte skituren med Vegard Ulvang & co. er et høydepunkt. Flere titalls nordmenn er nå på vei mot polpunktet, delt på flere ekspedisjoner. Ulvang er med i en gruppe som følger Amundsens rute så nøyaktig som mulig. Asle T. Johansen og Gaute Grindhaug tar den helt ut på en litt annen måte. Alt utstyret -  ski, bindinger, sleder -  er anno 1911. De går i tro kopier av Amundsens klær.

Stoltenberg slipper å markere begivenheten på en så heroiserende og repeterende måte. Han er ikke født med ski på bena, sine barnesko trådte han i Beograd. Men Jens har kommet seg betraktelig de senere år. Han er blitt glad i å gå på ski. I sine tradisjonelle førjulsintervjuer er hans like beskjedne som kledelige ønske for høytiden at det blir nok snø til at han får seg noen fine skiturer i Marka.

Å gå på ski til polpunktet, 100 år bak Amundsen. Finnes det egentlig en mer talende, en mer symboltung måte å hedre sørpolserobreren på?

Mental ballast

Vi kjenner jo historien så godt. De stakkars ponniene og de håpløse beltevognene til Robert F. Scott. Han ville ikke bruke hunder, han syntes synd på dem og trodde ikke de ville duge.

"Vi trekker våre sleder selv, som enhver britisk gentleman ville gjort", er blant Scotts beryktede erklæringer fra isødet. Amundsen var ikke tynget av en slik mental ballast. Han hadde lært sledekjøring av inuittene, visste hva grønlandshunder var gode for og hadde et usentimentalt forhold til hvordan de firbente vennene kunne gjøre nytte for seg etter hvert som sledene ble lettere. Da havnet de i gryta.

"Jeg skal innrømme, at de kunde ha vært noget mørere uten å tape noget, men man må nu ikke forlange alt av en hund heller", noterte han i dagboken.

En slik bemerkning kunne aldri kommet fra Scotts penn, men hundekotelettene som Amundsen fortærte stadig flere av etter hvert som turen skred frem, sparte mennene for den skjørbuken som bidro til å knekke Scott og hans menn.

Roald Amundsens brutale tilsidesettelse av Hjalmar Johansen, det ekspedisjonsmedlemmet med mest erfaring fra polområdene, viser hvor nådeløs og autoritær han var. Det er noe med personen Amundsen som skurrer. Uttrykket "polarhelt" kan umulig brukes like friksjonsløst om ham i dag som i 1911.

Sin store styrke hadde han likevel som organisator, planlegger og i sin evne til å plukke ut deltagere med den spisskompetanse han trengte. Til Sydpolen hadde han med Sverre Hassel, Norges trolig mest erfarne hundekjører. Samme bakgrunn hadde Helmer Hanssen.

Morgedal

I polpartiet tok Amundsen også med Olav Bjaaland, vinneren av kombinertrennet og av kongepokalen i Holmenkollen 1902. På vei mot Sydpolen gikk Bjaaland som regel i front, foran den første hundesleden, fordi hundene trakk bedre med en skiløper foran seg. Som det står i Wikipedia, med en formulering som gjør det i overkant enkelt å ta seg frem mot Sydpolen: "På grunn av sin skiteknikk etterlot han nær perfekt rette spor gjennom terrenget."

Scott og tre av mennene hans gikk også på ski, med sledene festet i seletøy. Femtemann, Henry Bowers, hadde ikke ski. Han gikk på sine ben til Sydpolen.

Rett før de nådde polpunktet steg spenningen blant Amundsens menn. I denne situasjonen ga selv den nøkterne og kalkulerende Amundsen etter for et ønske om å finne de tunge, symbolske gester. Mennene ba sjefen gå foran. Men Olav Bjaaland var ikke bare en av Norges fremste skiløpere, han var fra Morgedal, arnestedet for moderne norsk skisport. Derfor ville Amundsen at Bjaaland skulle gå først frem til den endelige leiren på Sydpolen.

Etter Olav Bjaaland som dro hjem til Telemark og startet skifabrikk, har utallige norske skiløpere fulgt i hans spor i Antarktis. Erling Kagge, Monica Kristensen, Børge Ousland, Cecilie Skog for bare å nevne noen av de mest kjente fra senere år. Nå er OL-helten Vegard Ulvang og et titall andre i sluttspurten.

Og altså Jens Stoltenberg. Han kommer ikke fra Morgedal, men er landets statsminister. Det er jo alltids noe.

Omdømmebygging

Turen er ham vel unt. Men en ettertanke melder seg, når jubileumsåret for Fridtjof Nansens fødsel og Roald Amundsens sørpolserobring nå går mot slutten.

Regjeringen har stilt seg bak dette jubileet. Målet har vært å utbre kunnskap og engasjement rundt Nansen og Amundsens liv og virke, både som polarhelter og nasjonsbyggere. I dag arbeider Norge for å sette polområdene på kartet, for 100 år siden var det omvendt. Da skulle polferdene få verdens øyne opp for Norge.

Onsdag blir det 17. mai-feiring på Sydpolen, TV-sendt hjem, og med de amerikanske forskerne på Scott/Amundsen-basen som høflige, kanskje litt undrende, tilskuere. Det er vanskelig å klemme til med slik feiring uten samtidig å forsterke det eldgamle bildet av kuldelandet Norge, et land av hvite vidder og innbitte skiløpere -  nettopp den type forestillinger som regjeringen gjennom sitt omdømmearbeid har prøvd å modernisere med forestillinger om kultur, globalt ansvar og grønn energi.

Kanskje er dilemmaet ikke til å unngå. Det er ikke helt enkelt å overbevise verden om at norsk nasjonal identitet anno 2011 er knyttet til helt andre ting enn det gamle, velkjente, så tett knyttet til naturvilkår, vinteridrett og polare bragder.

Det tenker statsministeren sikkert over, på de siste stavtakene inn til Sydpolen.

per.anders.madsen@aftenposten.no