Den rastløse mot den tannløse

En fransk president blir ofte omtalt som en monark utpekt i demokratiske valg. Det er noe kongelig over Frankrikes president som ikke finnes i mer nøkterne republikker, for eksempel Tyskland.

Presidenten i Elyséepalasset er både folkevalgt politisk leder og samlende nasjonalt symbol – i hvert fall så lenge han klarer å håndtere den krevende dobbeltrollen.

Per Kristian Haugen

Nicolas Sarkozy er definitivt ingen Charles de Gaulle. Generalen som ble nasjonens redningsmann, levde da også i en annen tid. Men Sarkozy forvalter det som er igjen av arven, og nå ber han om tillit i fem nye år.

Det er ikke så mye majestetisk over Sarkozy, men det han mangler i fysisk pondus prøver han å ta igjen med energi og handlekraft. Noen ganger går det galt, og da fremstår han som hyperaktiv og aggressiv. De siste ukene har han greid å treffe balansepunktet bedre enn på lenge.

Den store forandringen for Sarkozy skulle bli terrorhandlingene i Toulouse i mars, der Mohammed Merah drepte syv mennesker, blant dem mange jødiske småbarn, innen han selv ble skutt av politiet.

Folk krevde at presidenten markerte alvoret i situasjonen, og denne gang levde Sarkozy opp til forventningene. Han sa kloke ord om forsoning mellom jøder, muslimer og kristne innenfor rammen av en republikk som bygger på felles, ikke-religiøse verdier.

Fant den rette tonen

Presidenten advarte også mot farene ved ekstrem islamisme. Kort sagt viste Sarkozy de mest seriøse sidene av sitt politiske talent. Dersom han gjør det bedre enn ventet i første valgomgang søndag, er det fordi mange velgere likte hva de så.

For François Hollande betydde Toulouse at valgkampen ble avbrutt. I noen dager kunne han ikke gjøre annet enn å uttrykke støtte til presidenten i en vanskelig tid.

Da den politiske debatten kom i gang igjen, måtte Hollande konstatere at klimaet hadde endret seg. Det var ikke lenger like enkelt å føre valgkamp på at Sarkozy var en selvopptatt politisk lettvekter.

En hyggelig mann

Som sosialistpartiets kandidat har Hollande hele tiden fremstilt seg som en inkluderende og folkelig politiker. Hollandes beste argument har vært at han er en omgjengelig, avbalansert og «normal» person – i motsetning til Sarkozys tidvis irriterende rastløshet.

Spørsmålet er om Hollande har utviklet sitt «snille» image så langt at han er blitt tannløs. Politisk serverer han oppvarmet sosialdemokratisk grøt fra 1980-tallet. Han later som om det er mulig å bevilge seg flere velferdsgoder uten at noe drastisk gjøres for å styrke økonomien. For eksempel foreslår han å senke pensjonsalderen fra 62 til 60 år.

En annen spesialitet er utspill som tar seg godt ut, men som neppe har særlig mer enn symbolsk betydning. Forslaget om 75 prosent skatt på inntekter over en million euro (7,5 millioner kroner) er et typisk eksempel.

Utfordrer EU

Hollande har også det ambisiøse mål å presse frem nye forhandlinger om grunnlaget for EUs økonomiske innstrammingspolitikk. Tankegangen er at EU sparer for mye og at medlemslandene tvinges til hardhendte kutt, noe som i sin tur bidrar til å forverre krisen.

Problemet for Hollande er at en slik linje vil bringe Frankrike på kollisjonskurs med Tyskland, franskmennenes tradisjonelle samarbeidspartner i EU. Sarkozy har en mer realistisk tilnærmingsmåte. Selv om han ikke sier det høyt, innser han at Frankrike trenger Tyskland mer enn omvendt.

Nå skal det sies at nøktern realisme sjelden er en etterspurt vare noen dager før første runde av et fransk presidentvalg. Tiden for den slags kommer i annen runde 6. mai.

De sinte velgerne

Når ingen av kandidatene ligger an til å oppnå 50 prosent kommende helg, er det fordi ytterfløyene trekker til seg et stort antall proteststemmer. For mange velgere er første valgomgang en kjærkommen anledning til å straffe de etablerte politikerne.

I år er det ytre venstres Jean-Luc Mélenchon og ytre høyres Marine Le Pen som vil profittere på dette. Tilsammen har de en realistisk mulighet til å innkassere en tredjedel av stemmene.

Mélenchon appellerer til velgere som vil ha enda sterkere statlige inngrep enn Hollande kan tilby. Le Pen frister på sin side velgere som ønsker en enda mer restriktiv innvandringspolitikk enn Sarkozy.

En tegning i avisen Le Monde viser Mélenchon og Le Pen mens de leser fra samme manuskript – en tale om råttenskapen i samfunnet. Mørkerøde og mørkeblå finner hverandre i motstand mot den økonomiske globaliseringen. Begge mener at «urettferdig» konkurranse ødelegger franske arbeidsplasser og tar fremtiden fra de unge.

Alt var enklere før

Både ytre venstre og ytre høyre oppfører seg som om Frankrike kan løse sine problemer uten EU. Det er noe tilbakeskuende over deres argumentasjon, en lengsel etter en tapt trygghet.

Heller ikke Sarkozy og Hollande er spesielt interessert i å fortelle velgerne den ubehagelige sannheten at de neste fem årene neppe blir mer gylne enn de fem forrige. Slikt skaper bare dårlig stemning. Og noe skal jo også de to ukene til neste omgang fylles med.