Den store matbløffen

Jordbruksoppgjøret er i gang. Det høres ulidelig kjedelig ut, men er viktig for hver eneste borger og forbruker. Oppgjøret har ikke bare med bøndenes lommebøker å gjøre, men maten du har på bordet.

Les også

Staten tilbyr bøndene 4,5 prosent mer i landbruksoppgjøret

Matvareprisene øker med 0,5 prosent dersom bøndene godtar statens tilbud i landbruksoppgjøret.

Trykket stemning

Bondeorganisasjonene krever nå en svær økning i tilskuddene fra staten - 50 000 kroner pr. årsverk i 2013. I går la staten to dager forsinket frem sitt mottilbud. Det er på bare 13 000 kroner. Jeg har sjelden vært på en pressekonferanse med mer trykket stemning enn i regjeringskvartalet i går. Bøndenes misnøye stikker dypere enn det forhandlings-rituelle. Avstanden er faktisk kritisk stor.

Jordbruksforhandlingene skal være ferdige før 17. mai. Jeg tviler på om bøndene kommer til å flagge for resultatet.

Kommer ikke videre

Gudene skal vite det ikke er lett å forstå norsk landbrukspolitikk. Den er så komplisert at nesten bare the usual suspects deltar i ordskiftet. Kanskje er dét en medvirkende grunn til at frontene er så steile og at vi aldri kommer videre. Her er et forsøk på et annet perspektiv.

Det finnes et populistisk og ensidig syn på norske bønder i overraskende mange miljøer i dette landet, særlig i urbane, antatt liberale kretser: På svakt faktagrunnlag hevdes det at bøndene har «sugerør i statskassen», at de er oversubsidiert og ulønnsomme. Og at Norge likevel har «verdens dyreste mat».

Det stemmer ikke. Tilskuddene utgjør en stadig mindre del av statsbudsjettet. I 1978 var de åtte prosent. I 2011 utgjorde de 1,7 prosent. Norge bruker altså relativt sett stadig mindre offentlige midler på landbruket.

Bare en del av problemene knyttet til landbruket ville bli løst med større overføringer på statsbudsjettet. Bøndene trenger først og fremst å tjene mer på produktene de selger. Det siste tiåret er bøndene blitt stadig mer avhengige av markedet, det vil si hva de kan tjene på å selge maten. Markedsinntektene har økt med seks milliarder på ti år, det er 13 ganger mer enn økningen i tilskuddene.

Men det viser seg for de fleste å være lite å leve av: Snittlønnen for en norsk arbeidstager var i 2009 ca. 440 000 kroner. For hver bonde var nærings- inntekten ca. 145 000 kroner.

Færre bønder, mer mat

Enorme effektiviseringsgevinster er tatt ut de siste 20 år. Det blir stadig færre norske bønder, men de produserer stadig mer mat, og de gjør det billigere enn før. Det har vært helt nødvendig å gjøre dype strukturrasjonaliseringer i landbruket, Norge har hatt for mange for små bruk. Det fantes 100 000 gårder i Norge i 1990. I dag er det 45 000.

Bøndene har i høy grad tilpasset seg en ny tid og nye krav - mens de selv altså har fått lite ut av det, til tross for at mange av dem jobber svært hardt.

Og vel er prisene på mat høye i Norge, men det samme er kostnader og lønninger. Når vi tar hensyn til levestandard og forbruksnivå, bruker nordmenn mindre av inntekten på mat enn nesten noen andre i den rike del av verden. Slik sett er maten vår rett og slett billig. Og den er laget i et land med til dels arktiske forhold.

Med stigende folketall trenger vi enda mer mat - ti prosent vekst neste ti år, foreskriver den ferske Landbruks- og matmeldingen.

Billige og dårligere

De fire store matvarekjedene som deler 99 prosent av dagligvaremarkedet mellom seg, har skapt en ekstrem priskonkurranse der det meste handler om volum, mindre om kvalitet og utvalg. De største kjedene har gitt oss billigere, men samtidig dårligere, mat.

Og det er flere som betaler for maktkonsentrasjonen: Forskjellige underleverandører betaler årlig syv milliarder i «felles markedsføringstiltak» - for å få plass i butikkhyllene i det hele tatt.

Dette viser at jo, lønnsomheten eksisterer, den går bare et annet sted enn til bøndene: Tre av landets største milliardformuer er bygget på salg av mat: Stein Erik Hagen, Odd Reitan og sønnene hans, samt Johannson-familien. De har bygget opp eller eier kjeder som Rimi, Rema 1000, Kiwi, Meny, Spar og Joker. Også gründerne av andre kjeder har hentet ut hundrevis av millioner.

Hvem er «grådige»?

Ikke bare eierne er blitt rike. Flere hundre lokale kjedekjøpmenn har en inntekt på over to millioner kroner. «Colonialmajor» Reitan samler dem med jevne mellomrom for å feire pengefesten. Det er lov å tjene penger i dette landet. Men når bøndenes angivelige «grådighet» alene får skylden for at norsk mat er «dyr og dårlig», er det grunn til å reagere.

Nordmenn bør heller innstille seg på å betale en marginalt større del av inntekten på mat for å få høyere kvalitet og større utvalg - og for fortsatt å kunne kjøpe norsk mat. I motsetning til mange i landbruket er jeg ikke redd for å senke tollmurene, hvis vi samtidig styrker norske bønders situasjon. Vi trenger importen, særlig av kvalitetsmat vi ikke kan lage selv.

Hvis vi samtidig greier å skape mer levelige kår for bøndene, vil det økte behovet for mat det neste tiåret innebære at vi kan håndtere større import og kan senke tollmurene.

Vilje til å omfordele

Det er en samfunnsmessig og politisk vilje til å omfordele det økonomiske overskuddet fra norsk matproduksjon som nå må skapes. Men selv hvis en slik vilje eksisterte, er det ikke lett å tenke seg hvilke tiltak som skulle kunne være effektive - for å finne en ny vei for landbruks- og matpolitikken. Å gi hardtarbeidende bønder mer igjen for jobben de gjør, er en av de største utfordringene i Norge i dag, fordi den så direkte angår maten vår.

På Klemetsrud gård i Eidsberg i Østfold bor 22 år gamle Jeanette Tyldum og hennes 23 år gamle samboer Einar Solerød. De driver gård med 7200 kalkuner og satte seg i stor gjeld for å kjøpe den i fjor høst, fortalte de nylig i Nationen. Da hadde de alt drømt en stund om å bli selveiende bønder. Nå er deres fremste ønske å få jobbe med gården på heltid.

Den drømmen bør Norge hjelpe dem med å oppfylle.