Den uforutsigbare mullah

To temaer sto i forgrunnen da Iraks utenriksminister Hoshyar Zebari møtte flere norske statsråder i Oslo i desember 2009. Hvordan få oljen ut av Irak og mullah Krekar inn.

Begge deler har vist seg vanskelig.

For få dager siden kom meldingene, riktignok ubekreftede, om at Statoil vil selge sin andel i det gigantiske West Quirna 2-feltet i Sør-Irak til sin russiske samarbeidspartner Lukoil. Problemene knyttet til sikkerhet, byråkrati og lønnsomhet er blitt for store.

Og mullahen er fortsatt i Norge, over 20 år etter at han kom til Norge som kvoteflyktning, ti år etter at han ble utvist og fem år etter at Høyesterett stadfestet utvisningen og erklærte ham som en fare for rikets sikkerhet. Hverken i 2009 eller senere har Zebari gitt de garantier norske myndigheter trenger for at Krekar ikke blir dømt til døden og henrettet dersom han sendes tilbake til Irak.

Reelt dilemma

«Krekar skal ut,» har utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) forsikret, mer enn en gang. Statssekretær Pål K. Lønseth i Justisdepartementet (Ap) stiller tjenestevillig opp som sjåfør og vil personlig kjøre mullahen til Gardermoen.

 

Men Støre og Lønseth har rett når de i samme åndedrag legger til at det nettopp er i de vanskelige sakene et rettssamfunn må bestå prøven. Også en islamistisk mullah skal beskyttes av rettsstatens prinsipper, og av de internasjonale konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge. Hvordan han selv stiller seg til de samme prinsippene, er ikke avgjørende.

Anklager om at norske myndigheter har tatt så lett på mullah Krekar, kan selv virke temmelig lettvinte. Krekar er her fordi han er et reelt dilemma.

Krekar-hatet

Nå er han er tiltalt for å ha fremsatt drapstrusler mot blant andre Høyre-leder Erna Solberg. Som kommunalminister avgjorde hun i 2002 at Krekar skulle utvises av hensyn til rikets sikkerhet og for brudd på asylvilkårene. Krekar og hans advokater mener utsagnene ikke er straffbare trusler, og at Krekar bare ville forklare hva slags reaksjoner Koranen foreskriver mot Solberg og andre som eventuelt ville vært ansvarlige for at han selv ble henrettet i hjemlandet.

Truende uttalelser, men innenfor eller utenfor straffeloven? Dette er det sentrale spørsmålet i Oslo tingrett i dagene fremover. Men utfallet vil neppe ha særlig innvirkning på det bildet norsk offentlighet har dannet seg av mullah Krekar etter ti år med skiftende utspill, anklager og fordømmelser.

Forrige runde med oppstyr kom da det ble løsnet skudd mot leiligheten hans i Heimdalsgata for to år siden. Da flyttet han til hemmelig adresse, både overvåket og beskyttet av norsk politi, og den stat som har erklært ham som en fare for rikets sikkerhet. Noen måneder senere, i et møte med utenlandske journalister, falt de uttalelsene som nå har fått ham på tiltalebenken.

Skyteepisoden i Heimdalsgata brakte et intenst Krekar-hat til overflaten. Truslene på Facebook var så grove at politiet burde interessert seg for dem i lys av den lovbestemmelsen som Krekar selv er tiltalt for å ha brutt.

Mange masker

Holdningene til Krekar har ikke alltid vært like voldsomme, mye fordi han selv har brukt så forskjellige masker. Siden hans fortid som militant islamist i Nord-Irak ble kjent for norsk offentlighet i 2002, har han iscenesatt seg selv som uforsonlig geriljaleder, grublende fredsvenn, politisk ideolog og blåøyd offer. Hva er spill og hva er realiteter?

Sin storhetstid hadde han i 2003/04.

Han gikk i demonstrasjonstog mot den upopulære krigen i Irak, og mediene oppsøkte ham for å høre hans mening om den internasjonale situasjonen og talene til amerikanske ledere. Krekar ble oppfattet som en lys levende illustrasjon på brennbare spørsmål, en fremmed som vi ikke ble helt klok på, men til stede midt blant oss – en mann å spørre.

Dette begynner å bli lenge siden. I dag er Krekar blitt en marginal figur, uglesett i det kurdiske miljøet i Norge, og under stadig økende press fra det offisielle Norge, i takt med rettsapparatets bekreftelser av myndighetenes utvisningsvedtak.

Kurdistan

Utviklingen i hans hjemland har forsterket denne utviklingen. Det har gått bedre enn mange fryktet i det kurdiske området i Nord-Irak i årene etter 2003, med valg og økonomisk fremgang. Den gamle, uforsonlige maktkampen mellom de kurdiske partiene er lagt til side. Ingen av dagens tre store kurdiske partier er religiøse. I stedet for å strides om dogmer, har de satset hardt på økonomisk utvikling.

Anklager om at norske myndigheter har tatt så lett på mullah Krekar, kan selv virke temmelig 
lettvinte. Krekar er her fordi han er et reelt dilemma.

Den ytterliggående islamistiske gruppen Ansar al-Islam som Krekar ledet i 2001 og som står på USAs terrorliste, maktet aldri å få noen særlig oppslutning. Den er forhatt blant de aller fleste kurdere i Irak, mener eksperter på regionen. Det er bakgrunnen for at Krekar kan få en ublid skjebne dersom han blir returnert.

På avstand

Det har ikke vært så lett for norske myndigheter, men det har nok vært en fordel for den kurdiske samfunnsbyggingen at en så uforutsigbar og stridbar figur som Krekar har vært holdt på behørig avstand. Eller som en diplomatisk kilde med inngående kjennskap til Osloprosessen og andre norske meglingsinitiativ sa til meg for en tid tilbake, bare halvt i spøk: Å unnlate å sende mullah Krekar til Irak har vært Norges viktigste bidrag til fred i Midtøsten de siste 20 årene.

Hva forteller det mest om, verdien av norske fredsfremstøt i Midtøsten eller konfliktpotensialet i Krekars nærvær i Irak? Dette kan vi grunne over på stille rettsdager før tingretten avgjør om Krekars uttalelser var lovlig opplysning eller ulovlige trusler.