Den vanskelige gjenreisningen

«Vi skal ta Utøya tilbake». AUF-parolen har virket så riktig ut fra logikken parolen er blitt forklart med: Å oppgi øya ville være å gi massedrapsmannen en seier han ikke fortjener. Svaret på angrepet kunne umulig være å stenge det politiske verkstedet Anders Behring Breivik ønsket å ramme.

Nå er planene for Nye Utøya lagt frem. Det viste seg at det ikke er så enkelt likevel.

Trine E. Aamodt mistet sønnen Diderik (19) på Utøya, og hun reagerer med avsky. «Hvis Eskil Pedersen og de andre i AUF-ledelsen tror jeg aksepterer at det skal være allsang, gitarspill og latter der sønnen min døde, bare et par-tre år etter at han og de andre ble drept, så må de tro om igjen.»

Følsomt

AUFs nestleder Åsmund Aukrust fremholder ifølge VG at hele AUF står bak planene for å ta Utøya tilbake. Det bestrides av blant andre Bjørn Ihler, som overlevde massakren. Han mener at de som tar til orde mot planene, risikerer å bli frosset ut. AUF-ledelsen hevder også at dialogen med pårørende og etterlatte har vært tett, en påstand lederen for den nasjonale støttegruppen Trond Henry Blattmann ikke stiller seg bak.

Jeg tror alle som ikke selv sto ansikt til ansikt med Breivik 22. juli, skal være forsiktig med å fremsette slike påstander

Utøyas fremtid har vært et følsomt tema hele tiden. Nå velter følelsene opp til overflaten.

Mange pårørende og etterlatte mener organisasjonen må finne seg et annet sted for sine sommerleire, og at Utøya fredes. Det er like legitimt å gå inn for dette som at Utøya må gjenreises som leirsted.

Hvis AUFs ledelse prøver å gi inntrykk av at organisasjonen er mer samstemt enn den virkelig er, og at dialogen med de etterlatte har vært god hvis den ikke har vært det, så lover dette dårlig for organisasjonens evne til å håndtere 22. juli-relaterte spørsmål i tiden fremover.

Flukten

Utløst av planene for nye Utøya har vi også fått ny og forsterket debatt om AUF-leder Eskil Pedersen.

Det er vel kjent, og Pedersen har selv fortalt om det, at han var blant de første som kom seg vekk fra Utøya i båten «MS Thorbjørn» i kaoset og panikken få minutter etter at massakren startet. Flukten åpnet for anklager om en leder som sviktet sine egne.

Jeg tror alle som ikke selv sto ansikt til ansikt med Breivik 22. juli, skal være forsiktig med å fremsette slike påstander. Pedersen var AUF-leder, ja. Men evne til å møte en omhyggelig forberedt og kynisk gjennomført massakre har ikke vært blant de scenarier man har forventet at lederen for en politisk ungdomsorganisasjon i Norge skal kunne takle.

Ingen skal måtte føle skyld for at de overlevde Utøya. Det gjelder også Eskil Pedersen.

Nødvendig skille

«Det må være legitimt å ta opp Pedersens lederrolle», sier advokat Brynjar Meling på vegne av et 30-talls klienter, både AUF-ere og etterlatte.

I høyeste grad. Men debatten hadde vært enklere å håndtere hvis Meling skilte klarere mellom Pedersens handlemåte 22. juli, og hvordan han har opptrådt etterpå. For eksempel i debatten om Nye Utøya.

Dette er vanskelig for AUF og Arbeiderpartiet. Journalister som det siste året har nærmet seg de to organisasjonene, er ikke alltid møtt med den åpenhetskulturen partiets ledere taler så varmt om.

Avledning

Hvor vanskelig fikk vi tydelig demonstrert i NRKs Aktuelt onsdag kveld der Aps partisekretær Raymond Johansen imøtegikk Melings utspill ved stadig å gjenta at debatten om Eskil Pedersen dreide oppmerksomheten bort fra det faktum at det bare finnes én person som er ansvarlig for terroren, og det er gjerningsmannen selv.

Ingen er uenig i det. Men med sin avledningsmanøver prøvde Johansen å legge et annet innhold i Melings utspill enn det som lå i det. Slik ga han inntrykk av at Aps ledelse vender ryggen til problemstillinger mange AUF-ere er opptatt av.

Enhver lederdebatt i AUF må tas i skyggen av 22. juli. Men Pedersens håndtering i månedene etterpå må veie tyngre enn hvordan han reagerte i en situasjon ingen i Norge hadde forberedt seg på.