Regnestykkene er egentlig ganske enkle. For en student som treffer med studievalget på første forsøk, blir den fremtidige Lånekasse-regningen lavere. I tillegg øker selvfølgelig livslønnen for hvert eneste år som tilbringes i arbeidslivet fremfor på studentbiblioteket.
For staten betyr hvert ekstra år med studier økte kostnader knyttet til studiestedet og eventuelt Lånekasse-stipend – i stedet for skatteinntekter fra en nyutdannet nordmann i arbeid.
Det er altså ingen tvil om at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt at flest mulig treffer på første forsøk. En enkel måte å løse dette på er å straffe ubesluttsomhet, for eksempel ved å ta betalt for studieplasser. Slike tiltak vil imidlertid ramme dem som er dårligst stilt. I land med studentbetaling søker ungdommer fra bemidlede hjem seg eliteuniversiteter. Familier som har mindre å rutte med, sender barna på mindre prestisjetunge studiesteder. Slik ønsker vi ikke å ha det i Norge.
Derfor er det viktigere å se på studieveiledningen. Norsk ungdom får høre at verden ligger for deres føtter, og at alt er mulig. Det første er kanskje riktig, men ikke det siste.
Evner og interesser er faktisk fortsatt relevant for valg av studie og karriereløp. Altfor få ungdommer har grunnlag for å gjøre seg opp en mening om hva slags arbeid de kan trives med og lykkes i.
I dag stilles det ingen formelle kompetansekrav til rådgivere i norske skoler. Det er ikke satt av mye tid til rådgivning pr. elev, og av den tiden som er satt av, går mye til sosialpedagogisk rådgivning, ikke utdanningsveiledning.
En opprusting av veiledningstjenesten vil sikre at skoleelever får vite hvilke behov samfunnet har i fremtiden, nå som eldrebølgen ruller inn. Om slik kunnskap når de unge, øker sjansen for at studenttilværelsen ikke blir et mesterskap i usikkerhet.
Fra lesesalen ved Universitetsbiblioteket på Blindern.
Kommentarer