Det enkle som er så vanskelig

I neste uke går Arbeidsdepartementets høringsfrist for Brofoss-utvalgets rapport ut. Det nasjonale utvalget har vurdert arbeidsrettede tiltak for å få flere inn i ordinær jobb. Det avgjørende blir hvordan Regjeringen har tenkt å følge opp rapporten. For nå trengs det tiltak, ikke minst for funksjonshemmede.

Uinnvidde vil kanskje tro at antallet funksjonshemmede som er i jobb i Norge, øker jevnt og trutt. Virkeligheten er stikk motsatt. Det siste tiåret har antallet funksjonshemmede som er i arbeid, falt med hele 30 prosent. Dette har skjedd til tross for at alle politiske partier er skjønt og harmonisk enig om at arbeidslivet må bli mer inkluderende, også for psykisk og fysisk funksjonshemmede og kronisk syke i Norge.

Tar Regjeringen situasjonen alvorlig? Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm (Ap) hevder det, men lite skjer for de 78 000 funksjonshemmede som ifølge Statistisk sentralbyrå ikke får arbeid - selv om de ønsker det. Det er en fjerdedel av alle funksjonshemmede.

Arbeidsløshet er hovedregelen selv for dem som kan og vil jobbe. Enten de er hørselshemmede, synshemmede, bevegelseshemmede eller har en eller annen grad av psykisk funksjonshemning.

Nei til midlertidige

Ett av Hanne Bjurstrøms bidrag så langt er negativt. Hun sier nei til forslag om økt bruk av midlertidig ansettelse, selv om det ville gjøre det lettere for funksjonshemmede å få prøve seg. Hun sier at også funksjonshemmede er tjent med et ordentlig stillingsvern. Faktum er at de sliter verre enn noen andre med å få nettopp fast jobb. I en slik situasjon kan midlertidig ansettelse være det riktige.

Her har det offentlige noe å lære av privat næringsliv. I Danmark har McDonald’s gått foran i å skape fleksible jobber med plass til alle typer folk. De viser at de har sett individene. Tanken er den enkle at alle mennesker kan bidra med noe. Både ansatte og kunder har vist at de setter pris på det økte mangfoldet.

En slik innstilling har mange problemer med praksis i det gruppetenkende Norge - man ser ikke hvor sprikende og spredt kategorien funksjonshemmede virkelig er.

Så møter funksjonshemmede en annen alvorlig fordom: at de angivelig ikke er motivert for å jobbe selv om de er i stand til det. Ofte er det imidlertid slik at det offentlige ikke oppmuntrer funksjonshemmede til å ta utdannelse eller skaffe seg jobb. I stedet blir de sluset inn i varig uføretrygd. Også Nav ser ofte begrensningene klarere enn mulighetene. Ikke rart denne holdningen smitter over på arbeidsgivere.

Informasjon og tilrettelegging

Problemer finnes. Men de kan løses, for eksempel ved at kollegene får mest mulig informasjon før en funksjonshemmet har sin første arbeidsdag, og at alle avtaler om arbeidstid og arbeidsoppgaver er klare. Kanskje trengs det tilpasning av jobben. Problemet er at det offentlige sjelden krever at arbeidsgivere overhodet tilrettelegger for å kunne ansette funksjonshemmede.

Mange funksjonshemmede ønsker virkelig å jobbe, det betyr noe for deres liv og helse. De vil ha noe å stå opp til, noen som venter på dem, noen som trenger dem og ser dem.

De funksjonshemmede utgjør i tillegg en betydelig, uutnyttet arbeidskraft. For samfunnet er det å ha flere i arbeid attpåtil lønnsomt. Alternativene, for eksempel dagsentre, er langt dyrere.

Svikt i holdningene

Problemene med å få brukt seg selv i en jobb er bare ett symptom på den mer generelle situasjonen for funksjonshemmede i Norge. For det eksisterer en alvorlig holdningssvikt i praktisk politikk når tallene for sysselsetting kan gå helt feil vei samtidig som hele det politiske Norge er for å bedre yrkesdeltagelsen.

Det finnes flere fakta som viser at hele det norske samfunnet har fundamentale vansker med å håndtere funksjonshemmede.

Ett eksempel er at forholdene nesten aldri blir tilrettelagt slik at funksjonshemmede barn får bo hjemme sammen med foreldrene. Alternativene er at de bor hjemme med liten tilrettelegging eller får en egen barnebolig, ofte med institusjonspreg. For et par år siden fortalte Aftenposten historien om unggutten Oskar som bodde i bofellesskap langt unna foreldrene. De måtte kjøre åtte kilometer for å si god natt til ham.

Et nytt liv

Samfunnets trøblete holdning til funksjonshemmede gir seg også utslag i at mange voksne bor i bofellesskap selv om de gjerne skulle ha klart seg alene. Tonje Gunnerød i Horten er en av dem. Jeg leste om henne i bladet Samfunn for alle for noen dager siden.

Hun ble advart av mange mot å flytte alene, men trivdes ikke med konfliktene og det påtvungne samværet i det kommunale bofellesskapet. Nå har det vist seg at det er både bedre og billigere for henne å bo i egen leilighet som hun har kjøpt. Hun gjør alt husarbeid selv, gjør innkjøp, holder orden på økonomien sin og trives med det, heter det i reportasjen. Jobb har hun også skaffet seg. Jeg har fått et helt nytt liv, sier Tonje Gunnerød.

Akkurat det fortjener flere funksjonshemmede. Norge blir attpåtil et litt bedre samfunn av det.

twitter.com/KnutOlavAmas