Det riktige tidspunkt for det gale

For prinsen, som her gjør ære på sin utdannelse ved en av Storbritannias mest sagnomsuste skoler, tar oppmerksomheten bort fra statsministerens uryddige forhold til sin nestkommanderende, finansminister Gordon Brown. Lite kan i så måte overgå et muntert karnevalsantrekk med brun skjorte og hakekors.Skal det være fest, så skal det være.Det manglende samarbeide, for ikke å bruke sterkere uttrykk, mellom regjeringens to toppfigurer, skulle normalt ha hjulpet de konservative til en pen opptur på meningsmålingene. Den er uteblitt, og det later ikke til at den vil komme heller. Det bidrar snarere til det motsatte når den taleføre opposisjonslederen Michael Howard snubler og omtaler seg selv som opposisjonsleder også etter neste valg, som sannsynligvis holdes innen juni i år. Slikt skal en opposisjonsleder aldri gjøre.Mye tyder på at hverken kritikk eller egne tabber svekker Tony Blair i avgjørende grad. Han er nå blitt angrepet for å legge kjelke på kjelke i veien for sin finansminister, og han har skaffet seg ry som en utspekulert, maktglad og lite ordholden person. Han beskyldes for å ha gått tilbake på et løfte om å vike plass for Brown i fjor høst, og den siste uken har han knapt forsømt noen anledning til å stjele rampelyset fra finansministeren. Seneste, men neppe siste gang var i går, da han passet på å kunngjøre Labours valgprogram i samme øyeblikk som Brown holdt en lenge bebudet og viktig tale i Kenya og foreslo en ny Marshall-plan for land i den tredje verden.

For sikkerhets skyld

er dette et forslag som Tony Blairs fremste allierte, president George W. Bush, har møtt med en iskald skulder. Kjøligheten i Washington skulle normalt sette søkelyset på det forhold at Blair er den fremste pådriver for krigen i Irak, mer og mer upopulær i britisk opinion. Men selv ikke det synes å undergrave statsministeren - som kan bli en historisk skikkelse ved at han vinner tre valg på rad. Ingen Labour-leder har klart det før ham.Det preller også av på regjeringssjefen at han angripes for å ha drøyet med hjemreisen fra juleferien etter flodbølge-katastrofen. Han var i Italia - i seg selv et tvilsomt feriested for en britisk statsminister - og reagerte ikke på henstillinger om å vende hjem for å gi uttrykk for sympati med de mange britiske turister som var meldt savnet. Da han omsider kom, var det for å gi en pressekonferanse nøyaktig samtidig med at Gordon Brown steg opp på en talerstol i Skottland for å snakke om sin økonomiske politikk.

Brown vil neppe

yppe til åpen debatt. Han har ikke noe i nærheten av den samme maktbase som Blair har klart å beholde fordi han vinner valg. Og finansministeren risikerer å bli stående i illojalitetens mørke hvis han opptrer slik at det svekker partiet. Men spørsmålet er hvor mye han kan tåle - etter at Blair også sørget for å skubbe ham litt til side i arbeidet med partiets valgprogram.En anonym Labour-parlamentariker forsøkte i går å roe gemyttene. Blair og Brown er som et tilårskomment, slitent ektepar, sa han. Det er gnisninger, men båndene er sterke, og de to har ikke noe annet sted å gå. Dyrt er det også.På dette splittede grunnlag kan det bli vanskelig å føre en begeistringens valgkamp og vifte med seierens faner. Men det kan likevel holde til fem nye år for Labour. Og når kongehuset, med hjelp fra far og farmor, sørger for litt mer sømmelige festantrekk, blir det nok stående, det også.