Det vanskelige vernet

På kort sikt vinner vi mennesker nesten alltid interessekonflikter med naturen. Vi utrydder arter i et tempo som evolusjonen aldri har klart – heller ikke under historiske verdensomspennende katastrofer forsvant så mange arter så raskt som i dag. Av de drøyt 60 000 plante- og dyrearter som Verdens Naturvernunion (IUCN) mener er sjekket godt nok, er nærmere 20 000 sårbare eller truet av utryddelse.

Internasjonale naturvernorganisasjoner har i tiår kjempet forgjeves for økt vern av artsrike regnskoger og mangroveskoger. Bare i svært liten grad har man lykkes fordi alternativet til vern har vært mer fristende for fattige regjeringer som forsøker å komme seg ut av fattigdom. Tømmer- og storfeproduksjon i regnskogene og rekefarmer i mangroveskogene har betydd betydelig mer penger i statskassen enn litt turisme.

Ny mulighet

Klimaendringer vil høyst sannsynlig øke tempoet i utryddelser dramatisk de neste tiårene. Men klimatrusselen skaper også en ny mulighet for økt vern. Med Norge i spissen ønsker rike land nå å betale enorme summer for å verne urørte skoger i tropiske land for å redusere de enorme CO₂-utslippene fra avskogingen. På den måten kan Norge med "god samvittighet" fortsette utslippene på hjemmebane. Ideen er at regjeringer i Afrika, Asia og Sør-Amerika får betalt mer for å verne skogen enn de tjener på at den hugges.

Tanzania mottar allerede store summer fra Norge for å verne regnskog. Nå er man i gang med å berede grunnen for at et stort deltaområde med mangroveskog, som er stappfull av bundet CO₂, skal vernes med norske penger. Men før det kan skje, må området være godkjent naturområde, og for å få til det, vil tanzanianske myndigheter fjerne tusenvis av mennesker som bor der.

Kontroversiell historie

Regjeringen bør gå varsomt frem. Dersom befolkningen i Tanzania, Brasil og Indonesia vender seg mot dette "CO₂-vernet", kan en unik sjanse for å sikre verdens viktigste gjenværende naturarv gå tapt. Tanzanias regjering er mer opptatt av norske regnskogmillioner enn noen tusen landsmenn, og WWF har en kontroversiell historie med å jobbe for såkalt ekstremvern hvor natur settes foran mennesker. Det er svært seriøse forskere som roper varsku i saken i Tanzania.

Det er stor forskjell på å hindre at nye mennesker flytter inn i et sårbart område, enn å la de som har levd der i generasjoner, få drive sitt bærekraftige landbruk. Dersom man skal gå til det dramatiske skritt å tvangsflytte folk, er det uhyre viktig at de som skyves bort, får svært god økonomisk kompensasjon både på kort sikt og i fremtiden. Det må være en sentral del av selve verneregningen.

Akkurat som skogvern i Norge ville vært så utrolig mye lettere å få til dersom Regjeringen og Stortinget hadde vært villig til å gjøre skikkelig opp for seg, vil det samme gjelde i Tanzania.

ole.mathismoen@aftenposten.no