Det gjør et sterkt inntrykk å høre vitneprovene til dem som møtte Anders Behring Breivik på kaia i Utvika og fraktet ham over til AUF-øya. Historiene er konkrete og de er forskjellige. Men en ting slår oss som sitter intenst lyttende i rettssal 250: Det er ikke mulig å rette en bebreidende pekefinger mot disse vitnene.
Situasjonen var så spesiell og Behring Breivik så overbevisende utspekulert at det simpelthen ikke var mulig å avsløre ham. Tydeligere enn tidligere går dette frem av det retten fikk høre i går. Slik blir dette viktige vitneprov - ikke minst i forhold til de mest lettvinte av mytene som allerede har dannet seg om dette.
For en uniformert politimann har «en naturlig autoritet», som vaktmannen på landssiden formulerte i retten i går. Og slik minnet han oss på at vi lever i et tillitssamfunn. Det er ikke vanlig å trekke en politiidentitet i tvil. Aller minst når en terrorbombe har rasert Oslos julisøvnige regjeringskvartal.
Dokumentasjonens kraft bidrar til å opplyse saken, som det heter i den rettslige språkbruk. Det er rettslig tradisjon for å være nøye med faktaopplysningene i norske straffesaker. En tradisjon som nå ivaretas i 22. juli-saken.
I gårsdagens rettsmøte ble det brukt timer på denne dokumentasjon. På Utøya er ikke bare hvert enkelt drap dokumentert, det er også hvert eneste skudd. Med imponerende grundighet tegnes et kriminalteknisk bilde av tragedien. Sterkest inntrykk gjør likevel både ord og bilder som forteller et budskap om de skrekkens timer som Utøya-ungdommen må ha opplevd.
Kriminalteknikerne har nærmest fulgt Anders Behring Breivik skritt for skritt på drapsferden. Intet skal glemmes - og minst like viktig: Ingen skal glemmes.
Slikt er vi vant med fra norske drapssaker. At det nå er 77 ofre gjør det selvsagt ikke mindre viktig.
Mest kommentert siste døgn