Dommerne møter mediene

Krakow
DOMMERNE HAR tradisjonelt hatt et slags hat-elsk-forhold til massemediene. Mange har kanskje sett sine sirlig komponerte resonnementer bli radbrekket til det ugjenkjennelige i presseomtaler. Dommerne sitter igjen med såret stolthet og kanskje til og med publikums mistro. Noen anser, mer eller mindre velbegrunnet, journalister som overfladiske og kunnskapsløse skandalejegere. Den syrlige ville antyde at det ligger i juristens natur å være grunnleggende skeptisk til enhver som mener seg i stand til å formidle et vesentlig synspunkt ved hjelp av mindre enn en side. Vedkommende kan jo umulig ha tenkt langt nok.Men samtidig som dommere ofte opplever mediene som frustrerende, er de programforpliktet til å være dypt engasjert i ytringsfrihet, publikums rett til informasjon og generell åpenhet om rettsavgjørelser. Dette er grunnleggende menneskerettigheter, som i dommerstandens festtaler flagges og hylles langt inn i det kjedsommelige. Dilemmaet er at man ved å forfekte disse høyverdige idealene, er nødt til å forholde seg til mediene. Domstolenes menn og kvinner har taushet som ryggmargsrefleks, men får ikke oppfylt prinsippene uten bistand fra journalistene.

Overordnet uttalelse.

Dette paradokset lå som et tykt teppe over forsamlingen som denne uken møttes til Europarådets 2. europeiske dommerkonferanse i Krakow i Polen. Den to dager lange konferansen var døpt Justice and the media, og skal etter planen lede til en overordnet uttalelse om hvordan Europas domstoler skal forholde seg til journalister. Til stede var mer enn 150 dommere fra hele Europa, ikke minst fra de tidligere sensurregimene i øst, der de noe vaklende forsøker å finne ut hvordan dette med åpne domstoler egentlig fungerer.

Endringer.

I Norge er domstolenes holdning til pressens rolle i rettspleien markert endret de seneste årene. Kanskje begynte det allerede med at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen på 1990-tallet avsa fellende dom mot Norge i tre ytringsfrihetssaker på rappen. Mediene kunne hovere, og dommernes selvtillit fikk kanskje en liten knekk.Viktig har i hvert fall Tore Scheis inntreden som leder for Høyesterett vært. Han har vært liberal i forhold til både lydopptak og fotografering i rettssalene, og i dag kan mange dommere knapt få lovprist verdien av åpenhet uttrykkelig nok. I rettslokaler landet over settes det opp presserom, flatskjermer og egne pressesider på Internett. I det nye tinghuset i Moss får journalistene til og med låne trådløskort til husets bredbåndnettverk. Og på seminar etter seminar sitter dommere og lytter til journalister og informasjonsrådgivere som belærer dem om hvor mye bedre alt ville vært om mediene - og dermed publikum - bare fikk tilgang til enda litt mer informasjon enda litt raskere. At Rådet for europeiske dommere for første gang holder en egen konferanse om domstolenes forhold til mediene, viser at tendensen er den samme over hele kontinentet. Men om holdningen til mediene kanskje er mindre fiendtlig enn tidligere, ligger skepsisen der fortsatt som en grunnleggende motkraft. Argumentene mot et for omfattende offentlighetsbegrep er da også både mange og sterke. Rettssaker rører ofte rundt i det innerste av folks privatliv, og eksponerer grums som ikke alltid hører hjemme i det offentlige rom. Ingen ønsker heller å gjøre domstolene til sirkusmanesjer, der partene kappes om å ha de kvikkeste, mest TV-vennlige replikkene. Balansegangen mellom publikums rett til innsyn og behovet for å beskytte verdigheten til både de involverte og domstolene som sådan, er vanskelig. Og mens pressefolk gjerne er raske til å peke på den første setningen i menneskerettskonvensjonens artikkel 10, der det står at alle har rett til ytringsfrihet, peker dommere vel så gjerne på setningen under. Der står unntakene.Disse snakker vi journalister minst mulig om.