Drømmehagens vakuum

Erlend Loe

FOTO: Lind Hansen Mariell Amelie

Den britiske småbarns-tv-serien Drømmehagen har i mange måneder gått på NRK Super mellom halv-seks og seks. For foreldre med småbarn i ulike aldre, har dramaturgien vært perfekt. Først noe for de minste, og så gradvis mer og mer krevende stoff, før Dagsrevyen helt skyfler ungene ut av stua og gjør den til voksensone.

Hos oss har vi i perioder synkronisert slutten av middagen med starten av Drømmehagen. Direkte vakkert har det vært. Ferdig å spise? Flotte greier. Da skal vi se på klokken her, jo nå begynner forsyne meg Drømmehagen, dere!

Lagt død

Og så har det vært Hinkelpinkel, Makka Pakka, Titteiene, Ninki Nonken og Plinky Plonken for alle pengene, mens vi voksne har kunnet ta igjen tapt søvn, utøve hobbyer eller bare sitte måpende og lure på om det egentlig er plass til Hinkelpinkel inne i Ninki Nonken.

Nå er denne muligheten lagt død. Fra nyttår ble nemlig Drømmehagen flyttet til halv elleve om formiddagen, og det er et tidspunkt hvor i hvert fall vår familie gjør andre ting enn å samles foran TV-en.

Sklir ut

Naturligvis kan vi ta programmet opp med vår moderne dekoder, men når det er femti-seksti andre ting som daglig skal huskes i familielogistikken, så blir det liksom ikke noe av. NRKs respons på dette har vært at alt har sin tid og forandring fryder og det har de sikkert rett i. Antagelig finner vi oss til rette i den nye situasjonen etter hvert, men resultatet så langt er at ungene sklir over i film-kikking og Play Station og lar TV-en seile sin egen sjø, noe de for så vidt ser ut til å være godt fornøyd med.

Og det lille vi har sett av barne-TV etter nyttår, tyder på at det på hverdagene nå er et antall kortere filmer, mer repriser og mindre tilstedeværelse av Fantorangen og barne-TV-vertene. Noen serier, som Dora utforskeren, er kjent stoff og får stadig ungene til å komme med utrop som: «Jungel, bro, pyramide, JUNGEL! BRO! PYRAMIDE!», eller, irriterende nok: «SHORT! SHORT! LONG!»

Kjedelige

Andre serier er nye og fine, og atter andre er nye og kjedelige, slik som Kastanjeskogen, som nesten ikke er til å holde ut. Selv han som straks blir tre, begynner å flakke med blikket og gjøre seg turer inn i andre rom og lure på om han kanskje skal finne på noe helt annet.

Til gjengjeld må det sies at satsingen på Supernytt er vellykket. TV-nyheter for barn var mangelvare, men nå dekkes lokale, nasjonale og internasjonale nyheter balansert og vedkommende.

Tilbudet i helgene faller også i god jord. Krem nasjonal holder skyhøyt nivå. Erik Solbakkens nyeste figur Hanna fra Tana får familiens yngste medlemmer til å ville strekke seg opp mot storebroren. De forsøker å skjønne hvorfor han ler. De vil også le, så de blir sittende.

Alt i alt fremstår nye NRK Super som en barnekanal hvor det norskproduserte og det innkjøpte balanserer godt. Men flyttingen av Drømmehagen har etterlatt et vakuum – i hvert fall her i huset. Mindre TV-kikking. Rett og slett. Kanskje vi til og med begynner å snakke sammen snart.