I et brev kommer 12 av EUs medlemsland med sterk kritikk av utenrikssjef Catherine Ashton. Brevet er underskrevet av utenriksministrene i Belgia, Estland, Finland, Frankrike, Tyskland, Italia, Latvia, Litauen, Luxembourg, Nederland, Polen og Sverige.
De mener at dårlig ledelse og unødvendig byråkrati gjør at EUs utenrikspolitikk ikke blir så effektiv som den kunne ha vært.
Den britiske baronessen leder de månedlige utenriksministermøtene i Brussel, men i brevet klages det på at sakspapirene blir sendt ut sent slik at «deltagerne knapt rekker å lese dem». De synes at møtene er overlesset med saker fordi Ashton ikke klarer å prioritere hva som er viktig.
Utenriksministrene peker også på strukturelle problemer som gjør utenrikstjenesten (EEAS) lite effektiv. EUs ambassader hører inn under EEAS, men flere av oppgavene og en del av de ansatte sorterer under Kommisjonen. Det fører til mye rot og uklare ansvarsforhold. For eksempel gir Kommisjonen jevnlig instrukser direkte til sine folk uten at delegasjonslederen vet om det. Resultatet er at EU-ambassadørene har hendene fulle med administrative oppgaver og koordinering, mens intensjonen opprinnelig var at de skulle konsentrere seg om politikk.
Lisboatraktaten
I to år har Ashton hatt denne jobben, og for et drøyt år siden ble EEAS etablert.
Ashtons stilling og det nye diplomatkorpset ble opprettet med Lisboa-traktaten. Håpet var at EU i større grad skulle snakke med én stemme i utenrikspolitiske saker. På den måten skulle unionen bli mer slagkraftig på den internasjonale arena.
Slik er det ikke blitt. Allerede fra starten ble Ashton kritisert for å være en «uerfaren, grå mus». Siden har det vært en endeløs strøm av kritikk mot henne. Blant annet mener mange at hun handler sent, nølende og famlende.
I et svar innrømmer Ashton at mye kan forbedres. Blant annet bemerker hun at man må bli dyktigere til å formulere en klar EU-politikk i ulike saker og få satt den ut i livet. Hvordan det skal gjøres, sier hun ikke noe om.
Hun forsvarer seg med at den arabiske våren og finanskrisen ikke er «det mest ideelle bakteppet når man etablerer en ny utenrikstjeneste».
Fått til noe
Helt svart er det ikke. Ashton har fått til en del, men det har fått mindre oppmerksomhet.
Under Libya-krigen hadde hun tett kontakt med de arabiske landene, og hun har jobbet aktivt for å få Midtøsten-forhandlingene tilbake på skinnene igjen. Hun bidro til at Kosovo og Serbia begynte å snakke sammen igjen.
Kanskje den største prestasjonen er at Ashton har fått utenrikstjenesten opp på bena. I kriser og ved store verdensbegivenheter har Ashton reagert tregt og nølende, men det er ikke nødvendigvis hennes skyld.
Hvor er Ashton når noe stort skjer i verden? På telefon med utenriksministrene i de 27 medlemslandene for å forsøke å enes om en felles holdning. Ofte vil EUs stormakter, slik som Frankrike, Storbritannia og Italia, heller markere seg selv enn at EU skal snakke for dem.
Det er sakens kjerne. Ashton vil bare bli så mektig og effektiv som medlemslandene lar henne få bli.
www.twitter.com/pkaale
Kommentarer