EUs velgere straffer sine ledere

EN EKSPLOSIV BLANDING av misnøye med egne regjeringer og skepsis overfor utviklingstrekk i Europa har forpurret de politiske regnestykkene. Det kan vi få se når franskmennene i morgen går til urnene. Nei-siden leder på meningsmålingene. Bildet er det samme i Nederland foran folkeavstemningen onsdag.Folkeavstemningene er i ferd med å avdekke en lederkrise i Europa som egentlig peker mot en dypereliggende mangel på tillit.- Det virker ikke som om folk lenger tror de kan bestemme over sin egen skjebne, har Tsjekkias tidligere president Vaclav Havel nylig sagt.

De politiske strømningene

har vært merkbare for oss pressefolk. Nei-folket og protestvelgerne har vært lette å få i tale under reportasjeturer i Frankrike og Nederland. Tilhengerne av den lange grunnlovstraktaten har holdt en lavere profil.Temperaturen i styrkeprøvene har vært langt høyere i Frankrike enn i Nederland. Franskmenn har et hat- og kjærlighetsforhold til Europa og EU. De stormer bokhandler og kjøper lektyre om grunnlovstraktaten og EU. Og de diskuterer lidenskapelig skjebnen til det europeiske prosjektet til langt på natt. Frankrike var fadder til dagens EU, men ser samtidig at en union med 25 til 30 land truer landets historiske ambisjoner om å være stormakt.

I Nederland

er det likegyldigheten som virker sterkest. Den er kanskje vel så farlig for tanken om en ytterligere utvikling av EU.I Frankrike er president Jacques Chiracs popularitet på et lavmål. Statsminister Jean-Pierre Raffarin ligger enda dårligere an og kan bli skiftet ut etter folkeavstemningen.Det er kanskje ikke så rart at ivrige EU-forkjempere tenker nostalgisk tilbake på epoken da Tysklands Helmut Kohl og Chiracs forgjenger François Mitterrand ga hverandre hånden og drev EU-integrasjonen fremover.Nå går den fransk-tyske motoren i EU for halv maskin etter at Gerhard Schröder foreslo nyvalg i Tyskland og Jacques Chirac kom på defensiven i Frankrike. Begge kan være på vei ut av arenaen.

Hvorfor er det høysesong

for protestavstemninger i Europa?Det virker som om vi er vitne til virkningene av et europeisk dilemma som strekker seg ut over EUs grenser.De fleste i vår kant av verden vil holde fast på tryggheten og fordelene ved velferdsstaten, som er selve varemerket for rike europeiske nasjoner. Vi vil ha et sosialt sikkerhetsnett hvis jobben ryker eller helsen skranter.Samtidig ruver USA stadig mer, ikke bare gjennom merkevarene Hollywood og MTV, men også økonomisk og fremfor alt politisk. Og enda viktigere: Vi får nesten daglige påminnelser om den rå og brutale kraften i de nye økonomiske lokomotivene i Asia, først og fremst Kina, men etter hvert også India. Utflytting av europeiske bedrifter - "délocalisation" - er blitt et av den franske nei-sidens fremste argumenter.

Mange europeere

skjønner nok at vår del av verden står i fare for å bli akterutseilt, men frykter samtidig et mer brutalt og risikabelt samfunn. Velferdsstaten blir redningen. Høy arbeidsledighet og lav vekst i stillestående samfunn, kan bli en del av prisen for denne stabiliteten, som mange likevel foretrekker fremfor en hestekur med uviss utgang.Frykt og avmakt blir politiske faktorer. De slår fort ut i frustrasjon over dem som vitterlig er valgt til å lede oss - og som får fete lønninger for å gjøre det. Kravene til de politiske lederne vokser - samtidig som den politiske evnen til å løse globale problemer på nasjonalt plan blir stadig mer innskrenket.Slike tendenser er merkbare over hele EU og i EUs naboland. Det er bare enkelte unntak, inkludert kanskje Norge. Vi har oljen som smører samfunnet gjennom milliardoverføringer fra den rike staten.

EU vil tilsynelatende

fortsette ufortrødent også etter en fransk nei-seier. EU-apparatet som sysselsetter over
24 000 mennesker bare i Brussel, forsvinner ikke over natten. Nice-traktatens regler om stemmerett gjelder fortsatt. De endeløse EU-toppmøtene blir slett ikke avlyst.De store EU-prosessene vil male ufortrødent videre. Vi vil få utallige nye EU-direktiver om alt fra kjemiske tilstelninger i maten, til jakten på terrorister og storforbrytere i Europa. EU-reglene vil fortsette sin stille invasjon av norsk hverdag gjennom EØS-avtalen.Og EU-lederne vil trolig jobbe intenst for å få noe positivt ut av sitt toppmøte i Brussel om knappe tre uker. Kanskje vil de kunngjøre at utviklingen mot en felles utenrikspolitikk i EU vil fortsette, uansett grunnlovstraktatens skjebne. For her har de velgerne med seg.

EU står neppe

overfor en katastrofe hvis det blir nei i folkeavstemningene. Men EU vil i så fall stå overfor et politisk nederlag av dimensjoner som trolig tvinger frem en tenkepause for unionen.EU-lederne avviser at de har en kriseplan, "plan B", som kan settes i verk hvis Frankrike sier nei. Men uansett utfallet i morgen: Kanskje de burde se nærmere på EUs virkemåte, inkludert den omfattende grunnlovstraktaten. Den skulle jo bringe EU nærmere EU-borgerne i hverdagen, men har åpenbart ikke fremstått som særlig lett tilgjengelig.Kanskje det kunne være en plan B - dagen derpå?