Thorbjørn Egner (1912-1990) var kanskje ikke like realpolitisk og samfunnsmessig spisset som sin etterfølger Anne-Cath Vestly. Hun skrev om mor og datter alene, pappa som ikke er i bildet, besteforeldregenerasjon som dør, stille sted kontra by. Nøyaktig det samme er oppskriften på Maria Parr-suksessen Vaffelhjarte i dag. Men Egner var en egen øy.
Han definerte ikke nye familier. Egner sto i en annen tradisjon. Animal farm av George Orwell lærte oss for alvor å lese politikk inn i dyreverdenen og om overførbare forhold. Egner var god på dyr.
Moralisme og negre
Men det hefter noe ved Egner. Jeg skal gi en pekepinn. Biografien Tigergutt kan alt! (2000) etterlot et inntrykk av at Egner var for moralistisk i sine fortellinger og dessuten en usympatisk person. Egner-stykker spilles fortsatt, men ikke rent sjelden spør kritikerne om han ikke skal fornyes. Selvsagt er det teatrets formspråk de etterspør, men jeg synes å ane et snev materialtretthet som jeg som lesende forelder ennå ikke har.
Hver gang n-ordet debatteres, kommer det ofte opp en negergutt fra Egners bøker som eksempel. Kvinnesynet holder ikke i dag. Selv ikke forfatteren av den uautoriserte biografien, Christopher Hals Gylseth, tror Egner leses om femti år. Kanskje får han rett.
Fornyelsen etter Egner
Det var i kjølvannet av Egner at fornyelsen oppsto. Mitt inntrykk etter seks år med sammenhengende lesing for barn og god tilgang til alle nye barnebøker i Norge, er at det er formspråket som er nytt og oppdatert. Historiene er omtrent de samme, de klassiske spørsmålene barn har, alt fra hvordan de ble laget til forelskelse, død og evighet. Eller havet, døden og kjærligheten, om man vil.
Vi foreldre lar ham bli i bokhyllene. Hvorfor er vi så konservative? Hvorfor drar vi frem barnehelter fra vår egen barndom? Hvorfor søker vi de samme historiene om igjen i nye skikkelser? Ett svar kan være: Fordi de er tidløse klassikere og fordi vi foreldre er håpløse romantikere som ønsker å gjenskape følelsen av tryggheten i å bli lest for, få fortalt gode historier og skape felles minner sammen med barna våre i en verden som er langt raskere i vendingen og mer omskiftelig enn i 1976.
Hos oss er det slik at Thorbjørn Egner, med en liten 2012-justering av neger- og kvinnesyn, fortsatt skaper gode opplevelser. Kanskje blir det med Egner som med Alf Prøysen, at visene viser seg som de mest slitesterke?
Kommentarer