En krigserklæring fra London

"Tiden da London kan diktere hva som skal skje i Edinburgh, er definitivt over. Tiden da en konservativ regjering – som nå har én fattig representant i det skotske parlamentet – én mindre enn antall pandaer i Edinburgh Zoo – er definitivt over".

Denne eplekjekke uttalelsen fra Angus Robertson, gruppeleder for Det skotske nasjonalistpartiet (SNP) i Westminster, forteller det meste det bitre – og ikke minst endrede – styrkeforholdet mellom skotter og engelskmenn. Skottene står ikke lenger med luen i hånden, men er blitt en selvsikker, velutdannet og økonomisk sterk region.

Men bak den giftige retorikken ulmer det som nå kan utvikle seg til å bli den mest alvorlige krisen mellom England og Skottland på over 100 år. Det står ikke bare om Skottlands fremtid, men også om hele Storbritannias eksistens. Avisen The Guardian skriver at det nå går mot "et voldsomt sammenstøt" mellom London og Edinburgh – og at det fort kan bli Storbritannias mest alvorlige konstitusjonelle krise siden det anglo-irske bruddet i 1926. Dette var dette året de 26 sørligste fylkene på øya ble til Irland.

Full konfrontasjon

Det var under BBCs frokost-TV program søndag at statsminister David Cameron varslet at regjeringen nå er villig til å gi skottene muligheten til å holde en juridisk bindende folkeavstemning om hvorvidt de ønsker å forbli i unionen eller ikke. En slik beslutning er det bare parlamentet i Westminster som kan godkjenne. Forutsetningen for tilbudet, er at folkeavstemningen må skje innen 18 måneder, og at skottene kun får to valg: Ja eller nei til egen skotsk stat. Ingen mellomløsning, slik skottene selv ønsker. Slik skal skottene skremmes tilbake i folden.

Av skotske nasjonalister ble Camerons utspill karakterisert som en ren krigserklæring, og utidig innblanding i skotske anliggender. Av de fleste andre politiske observatører ble utspillet betraktet som et av de modigste, men også dristigste politiske utspill i Camerons statsministerkarrière.

Lykkes han, vil han parkere skottenes mas om uavhengighet for alltid. Mislykkes han, vil han bli husket som statsministeren som ikke lenger klarte å holde Storbritannia samlet. Det siste er et alternativ statsministeren for enhver pris ikke ønsker i sitt ettermæle.

Overmann

Taktikken har også et annet formål: Å parkere Skottlands førsteminister og enehersker, Alex Salmond, en gang for alle. Lederen for det skotske nasjonalistpartiet (SNP) er rett og slett blitt en mektig og livsfarlig spiller, som alene kan klare å overbevise skottene om at full separasjon fra britene er det beste alternativet.

Mens Salmonds jevngamle politiske utfordrere, som Gordon Brown, Alistair Darling og Charlie Kennedy, valgte å reise til London for å få fart på karrièren, valgte Salmond å bli i Skottland. Han utfordret Margaret Thatcher og sørget senere for at Labour mistet sin 50 år lange dominans i Skottland. Han er en taktiker av rang, og en politisk spiller ingen lenger tør overse.

Men å utfordre Salmond på hans egen banehalvdel, som Cameron nå har gjort, kan i verste fall føre til enda større oppslutning for SNP.

Risikabelt spill

Alex Salmonds løfte til velgerne ved siste valg, var at han ville gjennomføre en folkeavstemning i neste valgperiode. Det holder han selvsagt fast ved, mens hans plan er å vente så lenge så mulig, helst til 2014, for å mørne skottene tilstrekkelig. Han vil også at skottene skal stemme over et tredje alternativ, det som går under navnet "devolution max". Dette er maksimalt selvstyre, men fortsatt innenfor kongeriket Storbritannia. Skottene vil fortsatt ha dronningen som sitt overhode, og nyte godt av britenes forsvar. Men ellers skal skottene ha full økonomisk frihet til å fastsette skatter og beholde mer av oljeinntektene fra Nordsjøen.

At taktikeren Salmond ønsker dette alternativet, er selvsagt heller ingen tilfeldighet. Salmond er forberedt på at full uavhengighet muligens kommer litt brått, og ønsker derfor et alternativ som bereder grunnen – og som vil være et nytt, langt steg i retning det ultimate og endelige målet.

Dette alternativet – "devolution max" – er også det flest skotter ønsker når de blir spurt i meningsmålinger i dag. Nærmere 70 prosent ønsker dette, mens 35–40 prosent ønsker full løsrivelse. Men denne prosenten har det siste året økt jevnt og trutt, måned for måned.

Det var Tony Blairs kongstanke å gi Wales, Nord Irland og Skottland større selvstendighet, i et forsøk på å holde Storbritannia samlet. Da Skottland fikk sitt eget parlament i Edinburgh 1999, var det ment å begrave skottenes mas om full uavhengighet. I stedet har det gitt selvstendighetsønsket nytt liv.

Om David Camerons modige, men dristige utspill ikke er en krigserklæring, så har han i alle fall invitert Alex Salmond til årets råeste pokerspill. Det kan han fort angre på, for skotten er en velkjent gambler, både på hest og ved kortbordet.

eirin.hurum@aftenposten.no